RE:inventar har spesialisert seg på ombruk og redesign av møbler og inventar, og har hatt en kraftig vekst. – I tillegg til å gjøre ombruk enkelt, tilfører vi kompetanse og gjør mye holdningsendrende arbeid, sier partner og daglig leder Lars Erik Sikkeland.

RE:inventar ble grunnlagt i 2021, og hovedmålet er å utvikle nye grønne forretningsmodeller tilknyttet ombruk og redesign av møbler og inventar, hvor teknologien skal ha en rolle som en bidragsyter til det grønne skiftet.

Lars Erik Sikkeland er gründeren bak selskapet.

– Jeg kom inn i møbelbransjen for sju år siden da jeg bygget opp en avdeling for en av de største leverandørene i den lineære bransjen. Jeg så at det var mulig å gjøre noe innenfor redesign, og samarbeidet allerede da med Glomma Industrier med å trekke om møbler. I perioden med covid etablerte jeg RE:inventar, og kontaktet  Glomma Industrier med ønske om videre samarbeid. De hadde også et ønske om å jobbe mer direkte i markedet, så de investerte i selskapet og havnet på eiersiden, og i samarbeid etablerte vi Reinventargruppen, forteller Sikkeland.

Sirkulært konsern

Glomma Industrier AS er Norges største industrielle aktør innen omtrekk av møbler. Østlandet Gjenvinning ble også med på samarbeidet. I Reinventargruppen er det i dag 30 ansatte.

– RE:inventar ble altså raskt en del av et sirkulært konsern. En av hovedgrunnene er at de eksisterende reglene for nettverk og samarbeid ikke støtter eierforhold, men kun samarbeidsforhold. Skal man for eksempel søke om tilskudd fra Innovasjon Norge, må det ikke være eierforhold, men samarbeid. Regelverket er litt utdatert. Vi var opptatt av å forankre på et mye tyngre nivå enn at vi bare skulle ha et samarbeid, sier han.

Grundig kvalitetssikring

RE:inventar tilbyr dokumentasjon, kartlegging, kvalitetssikring, design, operasjonell aktivitet tilknyttet ombruk og redesign av møbler og inventar, demontering/montering, lager, logistikk, formidling og miljødokumentasjon.

– Vi har fokus på salg, marked og konsept. Siden vi jobber med formidling av brukte møbler, betyr salg det samme som ombruk og redesign. Vi jobber ikke med å selge nytt. Enten er møblene eksisterende hos kunden, eller så tilfører vi brukte møbler eller inventar. Vi redesigner møbler slik at det blir et nytt møbel som er bygd opp av brukte materialer. I den forbindelse gjør vi en grundig kvalitetssikring. Hvis vi redesigner et objekt og dette ikke har restlevetid, så har vi ikke gjort jobben vår. Man må ikke tro at man skal gjennomføre ombruk og redesign til enhver pris. Det må være kvalitet, sier han.

Har utviklet egen plattform

– I tillegg tilbyr vi service, support og teknologi. Vi bruker teknologien som en bidragsyter til det grønne skiftet, ikke som en grunn i seg selv. Blant annet bruker vi teknologien til å gjenkjenne møbler for effektivt å dokumentere, sier han.

Til dette har selskapet utviklet egne innovative løsninger.

– Vi har blant annet utviklet vår egen plattform for å registrere møbler og inventar. Dataene vi registrerer kan deles med ulike støttesystemer. Det settes en unik QR-kode på hvert objekt. Hvis vi gjør en jobb for Fredrikstad kommune og kartlegger alle møblene, kan vi påkalle de som jobber på arbeidstrening hos dem slik at de kan utføre det som skal gjøres med det enkelte objektet. Vi samarbeider også med Loopfront, slik at informasjonen kan legges inn i deres systemer. På den måten kan vi effektivisere arbeidet fremover, sier han.

Teknologien brukes også til å forbedre logistikken slik at det blir minst mulig behov for transport. Blant annet etablerer RE:inventar distribusjonssentre og møbellager i nærheten av kundene.

Bærekraftig finanshus

Det nye Finanshuset i Fredrikstad er et av prosjektene. Tidligere i høst flyttet SpareBank 1 Østfold Akershus inn i sine nye lokaler i Fredrikstad sentrum. Lokalene ligger i en verneverdig bygning fra 1827. RE:inventar var med på å utforme interiøret basert på gjenbruk og bærekraftige løsninger.

– Det er bærekraftig å ta i bruk en eksisterende bygning i stedet for å bygge nytt. I tillegg valgte banken å møblere med brukte møbler og inventar som fremstår som nytt. Vi har jobbet sammen med banken, entreprenøren og arkitekten. Basert på planene har vi hentet inn møblene, og vi har produsert fastinventaret av overskuddsmaterialer og møbler. Dette var nytt og ukjent for både kunde og entreprenør, men banken har vist stor forståelse og vært konsekvente i ønsket om bærekraft, sier Sikkeland.

Se film om prosjektet her.

Tilfører kompetanse

– Det vi gjør er mye mer enn å formidle brukte møbler. Vi snakker mye om miljø. Det kastes store mengder møbler i Norge hvert år. Forbrukerne ser et brukt møbel som utgått, men for oss er det en ressurs som kan brukes på nytt. Vi gjør mye holdningsendrende arbeid og deler kompetanse. Hvorfor er for eksempel holdningen hos bedrifter at ombruk skal være 50 prosent billigere enn å kjøpe nytt? De får tilbake en stol som er like god eller bedre enn en ny stol. Disse holdningene må endres, sier han.

Kundegruppen er både privat næringsliv og offentlig sektor.

– Det er enklest å jobbe med små og mellomstore bedrifter. Privat sektor er selvstyrt, men avgjørelsene må forankres i toppen. Noen ganger kan toppledelsen oppfatte at man er miljøvennlig nok, derfor må tankegangen om ombruk implementeres som en naturlig del av organisasjonen, mener Sikkeland.

Utfordringer i offentlige virksomheter

Han sier at innkjøpsreglene i offentlige og kommunale virksomheter ikke er sirkulære, men lineære. Derfor støter de på problemer med ombruk og redesign av inventar.

– Kravene fra offentlig sektor er at det skal være ISO-godkjent og Svanemerket. Vi har allerede betalt for Svanemerket da møbelet ble kjøpt for første gang. Og det er ikke mange møbeltapetserere som har kapasitet til å bli ISO-sertifisert. For meg er livssyklusanalysen en mye bedre dokumentasjon. Vi jobber nå med LCA (Life Cycle Assessment)¹ for å se på CO2-besparelsen. Vi ønsker å dokumentere denne miljøbesparelsen. I tillegg er det andre lover og regler, innkjøpsavtaler og silo-tankegang som gjør det utfordrende å nå gjennom i offentlige virksomheter. Det er for eksempel ikke lov å forvalte møbler fra en kommunal sektor, det må doneres, sier han.

– Hvis du går inn og leser et miljødokument på et møbel, må du være trent for å se CO2-avtrykket. Miljøfotavtrykket bør ha vesentlig påvirkning. Hva regnes som miljøvennlig ved innkjøp av møbler og inventar? Vi vil gjerne ha en bedre forklaring på hva miljø står for, sier han.

Kraftig vekst

RE:inventar er en av de første her i landet som har startet med sirkulærøkonomi for møbler og inventar, og som spesialiserer seg på industriell utvikling. Selskapet har hatt en kraftig vekst siden oppstarten i 2021.

– Vi omsatte for 1,8 millioner kroner det første året, 4,2 millioner det andre året og opplevde et hopp til 18,7 millioner det tredje året. Denne veksten ble en utprøving av organisasjonen og fabrikken. Kvalitetssikring og prosjektledelse måtte inn i alle ledd. Vekstraten vår har vært ekstremt stor. Vi måtte innføre kvalitetssikringsverktøy for å ta hånd om barnesykdommer, smiler han.

Han sier at dette er positivt ikke bare for veksten i eget konsern, men at veksten også omfatter samarbeidspartnere som tekstilleverandører og fraktselskaper. Samtidig opplever kundene en besparelse,

– Dette er en vinn-vinn-situasjon. Vi er også blitt lærlingebedrift, og en aktør innen sosialt entreprenørskap. Vi har ansatt ressurspersoner som er blitt drevet på flukt fra sitt hjemland, som Ukraina, og som gjør en veldig god jobb hos oss. Vi fokuserer også på å gi lokale snekkerier og møbeltapetserere oppdrag.  De mottar ferdige maler fra oss slik at de kan gjøre endringene som trengs. Da slipper vi å transportere møblene fra for eksempel Molde til Oslo og tilbake igjen, sier han.

Deltar i nordisk designprogram

RE:inventar er et av de norske selskapene som skal være med i Nordic Circular Design Programme.

– Vi har allerede gjennomført en del av det designprogrammet skal jobbe med, men ønsker en bekreftelse. Og vi ønsker å samarbeide med de som jobber sirkulært i de andre nordiske landene. Gjennom programmet får vi kontakt med organisasjoner som tenker sirkulært. Det å ikke være medlem av EU er et hinder for oss. Nå ser vi programmet som en stor mulighet til å få kontakter og ny kompetanse. I tillegg kan vi trekke inn både industriell bakgrunn, designbakrgrunn og salg fra egen produksjon som kan bidra med unik kompetanse, sier han.

Har virtuelt møblert nytt ØAS-anlegg

Selskapet er også medlem i NCCE på grunn av kontaktnett og muligheter som dette gir.

– Det sier seg selv at det er en viktig organisasjon å være med i for oss. Det er stort potensial i landsdekkende aktiviteter, og vi håper å kunne nå gjennom i andre regioner, sier Sikkeland.

Av samarbeid med andre NCCE-medlemmer, nevner han ØAS – Østfold avfallssortering som skal bygge et nytt anlegg.

– Vi har møblert deres nye anlegg virtuelt, og vi kan allerede nå fastslå at anlegget kun vil bestå av brukte møbler og inventar, sier han. Read more.

Andre kjente prosjekter er Lørenskog rådhus og Redd Barnas nye bygg. RE:inventar har også levert alt av møbler og inventar til arbeidsplassene i det nye kunstmuseet i Kristiansand, Kunstsilo.

Følg RE:inventar her:

Nettside

LinkedIn

Facebook

Instagram

---

1. En LCA er en systematisk kartlegging og vurdering av miljø- og ressurspåvirkninger gjennom hele livsløpet til et produkt eller produktsystem fra uttak av råvarer i naturen til produktet avhendes og ender som avfall eller ressurser til nye produkter ↩︎

Lister Nyskaping styrker næringsutviklingen i seks kommuner, og jobber mye med omstilling og lønnsomhet med fokus på fremtidsrettede forretningsmodeller. De bedriftene som jobber sirkulært har ofte har kommet lengre i omstilling enn det offentlige og finans har gjort, og har derfor behov for en annen type bistand enn bedrifter som jobber lineært.

Lister Nyskaping ble etablert i 2008 som et ledd i den første strategiske næringsplanen for Lister. Selskapet ble startet for å styrke innsatsen for næringsutvikling i Lister, som består av de seks kommunene Flekkefjord, Kvinesdal, Sirdal, Hægebostad, Lyngdal og Farsund. 

 – Selskapet skal være en drivkraft for å fremme fremtidens verdiskaping i Lister-regionen og omegn. En av styrkene til Lister Nyskaping er at vi er programoperatør for det nasjonale næringshageprogrammet. Vi er en av de største næringshagene i landet i den nye programperioden som strekker seg fra 2023 til 2033, sier daglig leder Christiane E. Skage.

Omstilling og lønnsomhet

Selskapet skal ivareta gründere og nyetableringer i de seks kommunene. I tillegg jobber Lister Nyskaping med en rekke større næringsutviklingsprosjekter og har en sentral rolle opp mot det offentlige som tilrettelegger.

– Gjennom næringshagearbeidet jobber vi mye med omstilling og lønnsomhet, med fokus på fremtidsrettede forretningsmodeller – blant annet en større satsing for å få til en symbiose på et anlegg/industriområde på Lista. Dette har vi jobbet med i en del år for å hjelpe initiativtakerne med å få det realisert. De regionale utviklingsprosjektene skal til syvende og sist komme bedriften og utviklingen av Lister til gode, sier Skage.

Åtte ansatte utgjør i dag kjernen i selskapet.

– Disse har bred kompetanse, men når vi jobber i så store prosjekter som vi gjør, pluss at vi har nærmere 50-80 enkeltprosjekter i bedrifter, så trenger vi ekstern kompetanse.  Da har vi egne avtaler hvor vi kan trekke dem enten inn i prosjekter eller i bedriftenes prosjekt slik at vi vet at bedriften/prosjektene har den rette kompetansen, sier hun.

Hun sier at selskapet også bruker samarbeidspartnerne til intern kompetanseheving for ansatte i selskapet.

Vilje til omstilling

– Hva får bedriftene hjelp til? 

– Ja, det er et godt spørsmål. Først og fremst så er det viktig å hjelpe bedrifter som ønsker en mer fremtidsrettet forretningsmodell, les bærekraft, smiler hun.

– Alle bedriftene som vi tar opp i næringshageprogrammet må ha vilje til omstilling, og så skal vi hjelpe dem med evnen!  Men vi ser også at bedriftene i Lister ligger under landsgjennomsnittet på produktivitet og lønnsomhet. Her har vi jobbet sammen med både SINTEF og Siva for å sette dette på programmet, og vi har i etterkant utviklet et mer tilpasset lønnsomhetsprogram for de små bedriftene i vår region. Ellers så er det bedriften som definerer gjennom et prosjekt som vi er blitt enige om, hva de skal ha hjelp til for å løfte bedriften sin ett hakk videre, sier hun.

Hun sier at det er tydelige signaler fra næringshageprogrammet at det er omstilling til bærekraft, digitalisering, skalering og internasjonalisering som skal leveres gjennom programmet.

– Vi ser ofte at bedriftene er kjempedyktige på sitt produkt og fag, men at de trenger Lister Nyskaping til aktivitet som styrker driften og omstiller driften, sier hun.

Lister har et allsidig næringsliv, og Lister Nyskaping jobber derfor med et bredt spekter av bedrifter i en rekke ulike bransjer.

Har utvidet kapasiteten

– Dere har økt kapasiteten og antallet bedrifter kraftig. Hvorfor og hvordan?

– Fordi vi har sett at det er et behov i næringslivet og bedriftene i regionen, og ser at vi gjør en god jobb for enkeltbedrifter og næringslivet generelt. Vi som jobber i Lister Nyskaping sier at vi har lykkes når bedriftene lykkes. Vi har muligheten til å jobbe med så mange nettopp fordi vi er på toppen av Siva sin tilskuddspyramide, har dyktige ansatte og ikke minst et ressursteam og samarbeidspartnere som gjør en god jobb, smiler hun.

Resultatet av utvidelsen er at selskapet kan hjelpe flere bedrifter og gjennomføre større prosjekter som gir større samfunnsnytte. Samtidig styrkes selskapet som arbeidsplass og Lister Nyskaping blir mer relevant både for næringslivet generelt og for regionen. Selskapet er også flinke til å koble bedrifter på tvers både av bransje og virke, slik at bedriftene knyttes bedre sammen i regionen. Nå er selskapet i dialog med noen omliggende kommuner som ønsker å samarbeide.

Andre behov hos sirkulære bedrifter

Lister Nyskaping er medlem i NCCE og har fokus på sirkulær økonomi.

– Vi er veldig opptatt av sirkulær økonomi, det er den veien vi skal jobbe fremover: Å gå fra lineært til sirkulært. Vi har også noen satsinger i regionen hvor vi er tungt inne med næringshageprogrammet, sier hun.

– Har bedrifter som jobber sirkulært andre behov for støtte enn bedrifter som jobber lineært? 

– Ja, jeg vil si at disse har andre behov. Blant annet ser vi at disse bedriftene ofte har kommet lengre i omstilling  enn det offentlige og finans har. I de største prosjektene har vi brukt mye tid og ressurser for å bistå inn i disse temaene, sier hun.

Mye stammespråk

– Opplever dere at flere bedrifter ønsker å jobbe sirkulært nå enn tidligere? 

– Den «vanlige» bedriften er nok ikke der helt ennå – jeg tror begrepet og forståelsen for hva det egentlig betyr for de små og mellomstore bedriftene er litt uklart?  Vi ser det er mye «stammespråk» innenfor temaet og at det blir litt uforståelig. Men dette jobber vi med og jeg tror at vi må løfte temaet enda høyere. Vi har jo som sagt en del større satsinger, både innenfor bygg og anlegg, landbasert oppdrett som jobber mot 100 prosent sirkulær matproduksjon og ikke minst ut mot Lista Renewable Energy park hvor vi jobber for å etablere et sirkulært industriområde, sier Skage.

– Hvorfor er dere medlem av NCCE?

– Fordi vi ser at vi trenger deres kompetanse og at vi må jobbe sammen for å nå målene og ikke minst få ut kompetanse til næringslivet, sier Christiane E. Skage.

Følg Lister Nyskaping her:

Nettside

LinkedIn

Facebook

Instagram

FREVAR KF sørger for rent drikkevann, energigjenvinning av avfall, produksjon av biogass, rensing av avløpsvann og avfallssortering for privatpersoner og bedrifter i Fredrikstad, og omtales som motor i den industrielle symbiosen på Øra. Innovasjon og ny teknologi er sentralt når anleggene utvikles videre.

«FREVAR er en av de mest spennende miljøbedriftene i Norge. Vi produserer prosessdamp til lokal industri, biogass til busser og andre transportmidler, fjernvarme til næring og private, rent drikkevann til hele Fredrikstad og Hvaler, renser avløpet for hele Fredrikstad og Hvaler, tar miljøgifter ut av kretsløpet, løser avfallsproblemer for private og næring, håndterer forurensede masser for utbyggere, tar imot grovavfall fra private husholdninger, har vært ISO-sertifisert på miljø siden 2000, er en god nabo til et naturreservat og er en del av Fredrikstad kommune» er oppsummeringen i selskapets årsrapport for 2023.

Todelt virksomhet

FREVAR ble stiftet i 2002 som en videreføring av to tidligere interkommunale selskaper, og overtok dermed blant annet vannverket som hadde vært i drift siden 1950-tallet og avløpsrenseanlegget fra 1989. Dagens FREVAR eier og driver Fredrikstad kommunes prosessanlegg for avløpsrensing, vannproduksjon, energigjenvinning og avfallshåndtering.

– Vi driver i dag en todelt virksomhet hvor den ene delen er å levere samfunnskritiske tjenester til innbyggerne i Fredrikstad og Hvaler, og den andre er forretningsdrift knyttet mot avfall og energi, sier direktør Johnny Sundby.

Biogass

Selskapet har rundt 90 ansatte, og utvikling av nye ideer er sentralt. Blant annet var FREVAR tidlig ute med å bygge biogassanlegg.

– Vi var ganske tidlig ute nasjonalt med å bygge et anlegg basert på avløpsslam. Og vi så at vi kunne øke biogassproduksjonen med å tilsette andre organiske avfallsfraksjoner, sier Sundby.

Selskapet hadde tidlig et oppgraderingsanlegg, og bygget deretter en stor råtnetank som doblet produksjonen av biogass. Biogassen blir foredlet til drivstoffkvalitet.

– Vi opprettet Fredrikstad biogass sammen med busselskapet. Dette rullet på, og vi så dette som et nytt forretningsområde. Vi bygget biogassfabrikken i 2014, og la til grunn å produsere biogass basert på matavfall og andre stoffer. Deretter inngikk vi en avtale med Gasum om distribusjon, sier Sundby.

Biogassen fra Fredrikstad kan dermed ende opp både i andre deler av Norge og i Sverige.

– Biogassanlegget var et førstegenerasjonsanlegg, og da det ble bygget var man veldig fokusert på at man ikke skulle bruke mye penger på dette. Dette har vært en krevende reise med mye læring for FREVARS del. Blant annet har det vært økonomisk krevende, men for inneværende år er vi nær et balansepunkt. Vi står nå på terskelen av å investere i et nytt oppgraderingsanlegg som skal være i drift i 2025. Det er økt interesse for biogass, vi ser at nye aktører ønsker dette, også industri, som vil bruke biogassen som energi, sier han.

Se film om biogassanlegget her:

Vannproduksjon

Vannverket er en annen stor del av FREVARS virksomhet, og det har vært drevet vannproduksjon siden tidlig på 1950-tallet. 

– Det som kjennetegner vårt område, og mye av resten av Østfold, er lavlandsvassdrag. Det betyr at vi har hatt avansert drikkevannsproduksjon med fullrenseanlegg på drikkevann, og teknologien har utviklet seg over tid. Denne teknologien blir nå tatt i bruk andre steder. I disse dager kjører vi pilotprosjekt med aktivt kull for å forbedre drikkevannskvaliteten, sier Sundby.

– Vi har planlagt i mange år at vi skal bygge et kullfilteranelegg, men nå bruker vi aktivt kull i de filtrene vi har allerede. Dermed slipper vi unna med lavere kostnader, sier han.

Se film om vannverket her:

Det har også vært en utvikling i samarbeidet mellom kommunene.

  – Vannproduksjonen blir mer og mer robust. Siden 2012 har de tre største vannverkene i Østfold vært koblet sammen gjennom en vannverksledning. Det gir en robust og bra vannforsyning, og har endret måten vi planlegger vedlikehold. Nå kan vi ta ut en større del av produksjonen ved oppgraderinger fordi vi får vann fra de andre, sier han.

Gjenvinningsstasjon

Gjenvinningsstasjonen er også et sted med mye aktivitet, og FREVAR jobber hele tiden med forbedringer også her. Stasjonen tar imot grovavfall fra husholdningene i Fredrikstad kommune og drives etter selvkostprinsippet.

– Stasjonen er populær. Det er et bra tilbud til kundene. Med økende materialgjenvinningskrav så skaper det større utfordringer for innbyggerne. Det er ikke alltid enkelt å vite hva som skal sorteres hvor. Vi må derfor tilpasse dette, og jobber med en ny løsning. Den innebærer ny teknologi slik at vi kan skille privatkunder og næringskunder, og også skille ut de som kommer fra nabokommunene. Tjenesten er betalt for og er til for innbyggerne i Fredrikstad. Denne høsten vil det være byggearbeider på området med etablering av ny vektstasjon, og det blir litt redusert kapasitet i denne fasen, sier han.

Se film om gjenvinningsstasjonen:

– Det har jo vært store endringer siden FREVAR ble stiftet. Hvordan har folks forhold til avfall/ressurser endret seg? 

– Vi merker at kravene og forventningene til å ta vare på ressursene er økende, og det er noe vi heier på. Det er hårete mål som settes i forhold til materialgjenvinning. Veldig mange av kundene på gjenvinningsstasjonen synes det er vanskeligere å sortere riktig. Litt av utfordringen er å lage god nok informasjon til kundene om hvordan sortere riktig, sier Sundby.

 Han mener også at produsentene må ta sin del av jobben.

– Mye er laget uten at det er tenkt på at det skal gjenvinnes. Kunden står der med en stol som inneholder både tekstil, tre, metall osv. Hvor skal den sorteres? Vi håper at det blir et økende fokus på design for resirkulering, og her ser vi allerede en endring i måten å tenke på. Det er en grense for hva som er mulig med kildesorteringsløsninger alene, sier han.

Og har også merket en endring i måten andre ser på de som jobber med avfall.

– Det har blitt mye mer spennende å jobbe med avfall. Du var nødvendigvis ikke festens midtpunkt når du jobbet med avfall, men nå blir man oftere spurt om avfallshåndtering når folk får høre hva man jobber med. Flere og flere er opptatt av ikke bare å bli kvitt avfallet, men at det også blir behandlet på en god måte, smiler han.

Industrial symbiosis

FREVAR har en sentral plass i den industrielle symbiosen på Øra, blant annet ved å energigjenvinne avfall som ikke kan ombrukes eller materialgjenvinnes. FREVAR produserer damp ved forbrenning av restavfall, der dampen benyttes av industrien som erstatning for fyringsolje, naturgass og elektrisitet. Energigjenvinningsanlegget ble satt i drift i 1984, og der blir avfallet omdannet til høytrykksdamp som blir energikilde for både industrien og fjernvarmenettet i Fredrikstad. Fra industrien får FREVAR også oppvarmet kjølevann som brukes i vannbehandlingsanlegget.

– Det har alltid vært en del avfall som har kommet denne veien fra industrien. Men tidligere var det ikke noe fjernvarmenett i Fredrikstad som kunne utnytte energien fra avfall. Mange bedrifter ønsket å utnytte energien på denne måten, og vi hadde store energimottakere tett på. Vi begynte med med Kronos Titan og Denofa som store energikunder, og startet samarbeidet med Fredrikstad fjernvarme, sier han.

Se mer om energigjenvinningsanlegget her:

Men den industrielle symbiosen inneholder mer.

– Det finnes også aktører på Øra som jobber med avfall som gjør dem til naturlige nedstrømmsaktører. Som at batterier naturligvis går til Batteriretur. Vi får også fraksjoner fra andre aktører, så det henger godt sammen på Øra. Når det dukker opp nye aktører med en avfallsstrøm, så kommer det fort diskusjoner om dette er noe vi utnytte, sier han.

Trues av virkemidlene

Under konferansen blir det også satt fokus på at FREVARS virksomhet trues av dagens virkemidler. Fordi FREVAR er så tett koblet mot nærliggende industri, har norske myndigheter definert energigjenvinningsanlegget som et samforbrenningsanlegg. Konsekvens at FREVAR sammen med to forbrenningsanlegg i Sarpsborg, inngår i EUs kvotehandelssystem. De må betale klimakvoter for sine fossile klimagassutslipp i tillegg til forbrenningsavgift. Dette gir skjeve konkurransevilkår slik at mindre energieffektive forbrenningsanlegg i og utenfor Norge vil få et konkurransefortrinn.

– Myndighetenes klassifisering av FREVAR og de to andre anleggene som kvotepliktige innebærer at de anleggene som er desidert mest energieffektive i Norge straffes med ekstra høye klimakostnader, sier Sundby.

– Dette kan fort føre til en situasjon hvor det blir vanskelig å holde drift. Vi er opptatt av en likebehandling av forbrenningsanleggene. I 2024 ble en differensiert forbrenningsavgift innført. Forbrenningsskatten ble økt for de ikke-kvotepliktige og redusert for de kvotepliktige. Nå jobbes det på Stortinget med tiltak å begrense søppeleksporten, etter et DOK8-forslag fra SV. Et av tiltakene som er foreslått interessentene er å fjerne forbrenningsavgiften inntil alle anlegg blir kvotepliktige. Da er vi tilbake der vi var. Vi er bekymret, og har bedt om et møte med politisk ledelse i Miljøverndepartementet. Det er kjedelig hvis de mest energieffektive anleggene i Norge må legges ned eller omstille til mindre energieffekt produksjon, sier han.

FREVAR har stevnet staten for å få opphevet kvoteplikten, men fikk ikke medhold i rettssaken i Søndre Østfold tingrett. Nå er saken anket til lagmannsretten og skal opp i 2025.

– Men vi skulle heller sett at det blir en politisk løsning på denne saken, sier Sundby.

NCCE som samarbeidsarena

FREVAR har vært NCCE-medlem i mange år.

– Selv om vi er 90 ansatte, så har vi begrenset kapasitet til å jobbe med rammebetingelser og utviklingsarbeid. De fleste stillingene våre er knyttet opp mot driftsoppgavene våre. Det er viktig å ha arenaer hvor vi kan løfte blikket litt fra driften, og se på løsninger og samarbeid sammen med andre. NCCE er en viktig arena for dette. Vi opplever at vi får tips fra NCCE, og at NCCE er ambassadører for oss, sier Sundby.

Følg FREVAR her:

Nettside

LinkedIn

Facebook

YouTube

Forskningsinstituttet i Fredrikstad har jobbet med sirkulærøkonomi i mer enn 30 år, og er ett av Europas ledende fagmiljøer på dette. Samarbeidet med næringslivet er viktig. – Vår rolle er å være kunnskapsleverandør slik at bedriftene kan ta kunnskapsbaserte beslutninger, sier forskningssjef Kari-Anne Lyng.

NORSUS Norsk institutt for bærekraftsforskning begynte å jobbe med sirkulærøkonomi lenge før begrepet fantes. Den gangen het instituttet Østfoldforskning, og satte en helt ny agenda da de startet med bærekraftsforskning i form av miljø- og ressurseffektivitet allerede i 1988.

 – Østfoldforskning begynte å arbeide med forebyggende miljøvern og renere produksjon, det vil si å unngå at avfall og forurensing oppsto i den enkelte bedrift, å redusere svinn og holde ressurser i omløp. Dette representerte en endring fra kontrollerende strategier til å jobbe forebyggende, sier Kari-Anne Lyng, som er forskningssjef og seniorforsker ved NORSUS.

Livsløpsvurderinger

Samtidig begynte instituttet å forske ved hjelp av livsløpsvurderinger (LCA). En LCA er en helhetlig kartlegging og vurdering av miljø- og ressurspåvirkninger fra et produkt eller en tjeneste. En ser på hele livsløpet til produktet, fra uttak av råvarer i naturen til produktet ender som avfall eller blir til ressurser i nye produkter. Og det er ikke bare selve materialet i produktet eller produktsystemet som undersøkes, men også alle materialer og energikilder som brukes til produksjon, transport og vedlikehold. Gjennom livsløpsvurderingen av et produkt får man informasjon om hvilke miljøproblemer som er de viktigste, og hvor i livsløpet disse oppstår. Denne kunnskapen kan brukes til å forbedre produktets miljøprestasjon.

 – Vi har hatt kollegaer som har vært med på å utvikle denne metodikken helt fra starten. Fokus gikk fra å bare se på utslipp fra produksjon til å se på hele livsløpet. Dette er helt sentralt i overgangen til en sirkulær økonomi, siden det også er viktig å tenke igjennom hva som skal skje med produktet etter endt levetid sier Kari-Anne Lyng.

Les mer om LCA-metodikken her.

Industrial symbiosis

Denne forskningen og at NORSUS ligger i Fredrikstad ble oppstarten til det unike samarbeidet mellom industribedriftene på Øra.

 – På 90-tallet startet vi opp med prosjekter rundt industriell symbiose på Øra, og jobbet med samhandling mellom bedrifter. Vår rolle er å være kunnskapsleverandør slik at bedriftene kan ta kunnskapsbaserte beslutninger, sier hun.

I løpet av årene som har gått er metodene utviklet videre. Sammen med bedrifter og offentlige aktører har NORSUS kartlagt og redusert miljøbelastninger, ofte med økonomisk gevinst. I dag har NORSUS 35 ansatte involvert i en rekke prosjekter og et bredt spekter av forskning.

 – Vår kompetanse om å benytte livsløpsmetodikk til å vurdere produkter og tjenesters miljøpåvirkning kan brukes innenfor ulike områder, og kan brukes som en del av helhetlige bærekraftsvurderinger. Vi er ikke spisset på en spesiell bransje, men jobber innenfor mange områder. På den måten har vi et bredt nedslagsfelt som gjør at vi kan koble sammen ulike bransjer. Kunnskapsoverføring og samarbeid på tvers av sektorene er spesielt viktig når vi snakker om sirkulærøkonomi, sier hun.

Mange prosjekter

 – Hva er NORSUS’ viktigste prosjekter rundt sirkulærøkonomi i dag?

 – Veldig mange av våre prosjekter handler om sirkulærøkonomi. Jeg vil trekke fram industriell symbiose som vi har sammen med aktører på Øra. Og EarthresQue som handler om gjenvinning av overskuddsmasser. Dessuten har vi Grønn plattform-prosjektet Re3plast som skal utvikle sirkulære løsninger for plastemballasje til mat. Og «Se min brukte kjole» som er et forskningsprosjekt hvor vi ser på tekstiler, og hva som skal til for å øke gjenbruk av tekstiler. Alt vi gjør baserer seg på samme tankesett, og vi bruker verdikjedetankegang og livsløpsmetodikk, sier Lyng.

11. september kan du få vite mer om NORSUS og samarbeidspartnerne på Øra sitt arbeid rundt industriell symbiose. Konferansen «Industriell symbiose – hvorfor, hvordan og innspill til virkemidler» arrangeres i Fredrikstad med et spennende program. Les mer og meld deg på her.

Samarbeid med næringslivet

Samarbeid med næringslivet er avgjørende når NORSUS utvikler kunnskap og metoder som bidrar til en bærekraftig samfunnsutvikling.

 – Det er ikke vi som kan gjøre endringen. Vi utvikler ny kunnskap som kan være en god beslutningsstøtte, mens det er noen andre som skal implementere de nye løsningene. Derfor trenger vi å jobbe i nettverk og samarbeider tett med bedrifter, samtidig som er vi en uavhengig part.

 – Dere er aktive NCCE-medlemmer og sitter også i styret. Hvorfor er dette viktig?

 – NCCE er en viktig arena for oss siden det er det største nettverket i Norge som jobber med sirkulærøkonomi. NORSUS har mye å bidra med i nettverket, både gjennom å tilby forskning og å dele vår kunnskap. For oss er det dessuten en arena for å utvikle nye forskningsprosjekter, sier hun.

NORSUS jobber med mange prosjekter sammen med andre NCCE-medlemmer.

Ulike typer forskning

Instituttet jobber både regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og har en miks av ulike typer prosjekter. En type er oppdragsforskning der en bedrift kontakter NORSUS for å få analyser for å finne ut hvilken løsning som er mest bærekraftig. I tillegg jobber NORSUS med mer langsiktige forskningsprosjekter finansiert av Forskningsrådet eller EU, i partnerskap med både bedrifter og andre forskningsmiljøer.

Les mer om NORSUS’ forskning her.

– I tillegg til å bruke livsløpsmetodikk til å vurdere miljøbelastninger for produkter, jobber vi også med å videreutvikle metodene. Det er behov for å kontinuerlig oppdatere dataene vi baserer oss på, hvordan vi beregner og hvilke indikatorer vi skal inkludere.  Blant annet må det vurderes om en gjenvinningsprosess skal ansees som avfallshåndtering eller en produksjonsprosess, eller om belastninger og gevinster skal fordeles mellom produktet som gjenvinnes og produktet som består av gjenvunnet materiale. Vi jobber også med hvordan vi skal kvantifisere og beregne effekter av mikroplast. Det er viktig at metodene er oppdaterte for å gi best mulig beslutningsstøtte, sier hun.

Sirkulærøkonomien fremover

 – Basert på forskningen hos dere: Hvor går veien videre for sirkulærøkonomi i Norge? Hva vil avgjøre om vi får det til?

 – Vi ser at det er store ambisjoner knyttet til økt utsortering og gjenvinning. En av de største utfordringene er å redusere forbruk og øke gjenbruk, og det er vanskelig å finne forretningsmodeller som er lønnsomme. Derfor må myndighetene komme med virkemidler som gjør at ressursene sluses i rett retning. Det er viktig at det blir et godt marked både for brukte produkter og gjenvunnet materiale. Det er også nødvendig at store aktører går foran og stiller krav til produktene de kjøper. Det kan være krav om gjenvunnet materiale eller at de stiller krav til at produktene er designet for lang levetid og at de kan repareres. Vi må ha et livsløpsperspektiv. Vi kan ikke bare se på belastning og kostnader ved å produsere, men må tenke litt lenger enn det, fastslår Kari-Anne Lyng.

Om NORSUS:
NORSUS er et ideelt, privat forskningsinstitutt der overskudd føres tilbake til virksomheten. Instituttet eies av Østfold fylkeskommune, Fredrikstad og Sarpsborg kommuner, Indre Østfold Regionråd, Østfold Energi, COWI, Høgskolen i Østfold og et utvalg av de ansatte.

Les mer og følg NORSUS her:

Nettside

Facebook

LinkedIn

Acinor har jobbet med sirkulære kjemikalie-løsninger i 20 år. Nå har de hatt et stort gjennombrudd med bærekraftig ammoniumsulfat, som produseres av avfallsvann hos Veas og som brukes både i landbruket og i industrien. – Vi er ikke en produsent, men vi finner løsninger for produsentene. Vi bringer biprodukter til markedet, sier daglig leder i Acinor, Rolf Egil de Flon.

Acinors historie startet da Borregaard planla å legge ned sin svovelsyreproduksjon. Borregaard produserte svovelsyre fra svovelholdig malm som de hentet fra gruvedrift.

 – Vi ble en distributør av svovelsyre fordi Borregaard stoppet sin produksjon. Min far jobbet med svovelsyre hos Borregaard hele sitt arbeidsliv, og vi så at noen måtte ta seg av det norske markedet, sier daglig leder i Acinor, Rolf Egil de Flon.

– Vi startet med å etablere et samarbeid med Kronos Titan, som er Nordens største forbruker av svovelsyre. Vi begynte med å distribuere svovelsyre derfra, og gikk etter hvert over til å distribuere fra egen terminal, sier de Flon. Han skulle opprinnelig bare hjelpe sin far da han grunnla bedriften, men siden har han jobbet i selskapet.

Sur nedbør

Metallsmelteindustrien nedover i Europa var hovedårsaken til den sure nedbøren på 70- og 80-tallet, på grunn av utslipp av svoveldioksid til lufta. Sur nedbør har konsekvenser for vassdrag, skog og bygninger. Derfor kom det et krav om rensing. Ved å reagere svoveldioksid med vann og oksygen får man svovelsyre som sirkulært biprodukt.

 – Så da kom det en helt ny næring med det som er et veldig tidlig sirkulært produkt. De som produserte metaller som for eksempel kobber og nikkel ble plutselig svovelsyreprodusenter, sier Rolf Egil de Flon.

Acinor ble etablert i 2002, og startet opp driften i 2004. Bedriften holder til på Øra i Fredrikstad og har i dag sju medarbeidere. Etter oppstarten med svovelsyre har bedriften nå rundt 70 ulike produkter, og selger omtrent 40.000 tonn kjemikalier i året.

Stort gjennombrudd

 – Vi har et prosjekt som vi har jobbet med i mange år i samarbeid med Veas, som har gitt et stort gjennombrudd når det gjelder sirkularitet og som har resultert i en betydelig volumøkning, sier de Flon.

Ammoniumsulfatet blir produsert av Veas som er Norges største renseanlegg for avløpsvann. Selskapet eies av kommunene Oslo, Bærum og Asker, og renser avløpsvannet for å forhindre utslipp av blant annet fosfor og nitrogen i Oslofjorden.

Veas’ renseprosess gjenvinner rundt 80 prosent av nitrogenet, hvorav 15 prosent skjer i en kjemisk prosess der det tilsettes svovelsyre. Ut av denne prosessen dannes det ammoniumsulfat.

– Svovelsyre brukes for å fange nitrogenet som er i avløpet, som gir biproduktet ammoniumsulfat. Veas har gjort dette i mange år, men tidligere brukte de et annet kjemikalie med fossilt opphav. Veas’ overgang fra et produkt med fossilt opphav til et sirkulært produkt har også gitt en stor CO₂-fotavtrykkgevinst, sier de Flon.

Denne svovelsyren kjøper de fra Acinor.

– Kort fortalt selger vi et biprodukt til Veas, vi tar et biprodukt tilbake, og det biproduktet blir igjen levert til en tredjepart i Norge som produserer for eksempel gjødsel. Så der har du tre sirkler i den sirkulære økonomien, sier de Flon.

En lignende sirkulærløsning har Acinor skapt med en biodieselprodusent. Acinor leverer svovelsyre og kaliumprodukter til produsenten og tar biproduktet deres tilbake, som de så videreformidler til gjødselprodusenter.

Dobbelt-sirkulært

Det nye produktet fra Veas, ammoniumsulfat, kan brukes på flere måter; blant annet i jordbruk og konvensjonell prosessindustri.

 – Produktet er dobbelt-sirkulært fordi man bruker svovelsyre til å fange nitrogen med, og da får du et nytt biprodukt som er ammoniumsulfat. Så langt har vi solgt kun til gjødselindustrien, men vi jobber med flere mulige leveranser mot annen industri også, og det kommer til å erstatte andre nitrogenprodukter med fossilt opphav. Disse blir jo da skjøvet ut til fordel for et sirkulært produkt. Som oftest blir alternativene til ammoniumsulfat produsert med naturgass som innsatsfaktor, så reduksjonen i CO₂-avtrykk er jo formidabel. Du erstatter et fossilt produkt med et sirkulært produkt som ikke har noe fossilt opphav, sier han.

Flere prosjekter er på gang rundt dette.

 – Vi tenker på å finne de mulighetene som er fornuftige. Vi er ikke en produsent, men vi finner løsninger for produsentene. Vi bringer biprodukter til markedet og er en aktør som knytter forskjellige bransjer sammen. Det er så mange muligheter med dette produktet, og man må være proaktiv for å komme videre, sier han.

Vil få norske bønder interessert

Hittil har Acinor levert mest ammoniumsulfat til utlandet, men de jobber nå med å få etablert bruken av dette i norsk landbruk også.

– Ammoniumsulfat fra Veas, som inneholder både nitrogen og svovel, er det betydelig interesse for. Det kan brukes som råvare til produksjon av kjemisk gjødsel, og dessuten som ferdig produkt som sprøytes på jordene. I tillegg kan det benyttes for å «piffe opp» nitrogeninnholdet i husdyrgjødsel og andre typer naturgjødsel med formål om å øke gjødselverdien. Det er et stort behov for dette også i landbruk som foretrekker naturlig gjødsel, der nitrogen er begrenset, sier han.

Acinor har allerede gjort leveranser til landbruket i Norge via samarbeidspartneren Flex Agri AS, som har sprøytet produktet ut på jorder i Vestfold og Telemark.

 – Flex Agri har produsert flytende gjødsel i lang tid og de har masse kunnskap om landbruk og nye alternative gjødselkonsepter. Vi må jobbe videre med å få den norske bonden interessert i å gå bort fra nitrogengjødsel produsert fra fossile kilder og over på det sirkulære produktet. Det ble gjort forsøk med gode resultater i fjor – produktet er også billigere enn de konvensjonelle produktene og gir besparelser for bonden. Denne våren ser vi allerede en økning i etterspørsel sammenlignet med fjoråret, sier han.

Acinor og NCCE

Acinor har vært NCCE-medlem i mange år.

 – Hvorfor er dere medlem? 

 – Vi ønsker å være i et forum med andre som ønsker fokus på innovasjon. Det er en møteplass som er interessant og nyttig, sier de Flon som meldte bedriften inn den gangen det kun var 10–12 medlemmer i NCCE.

 – Har du et godt råd til bedrifter som vil satse på sirkulær økonomi?

 – Å tenke muligheter utenom det etablerte. Du må søke etter løsninger på hva biproduktene og avfallsproduktene kan brukes til, sier Rolf Egil de Flon.

Følg Acinor her:

Nettside

LinkedIn

Stein Dietrichson startet Re-Turn AS i 1998, og bedriften er i dag ledende på fagkompetanse innenfor plast. Nå er Dietrichson og Re-Turn sentrale i et nytt prosjekt som skal utvikle nye, sirkulære verdikjeder rundt gjenvinning av plast i Norge. – Plasten er en ressurs og den bør omdannes til noe fornuftig her i Norge i stedet for å bli eksportert, sier Dietrichson.

Re-Turn, som holder til i Fredrikstad, har et velutstyrt laboratorium og har spesialisert seg på laboratorietjenester, konsulentoppdrag og produktutvikling for kompositt- og polymerindustrien i inn- og utland.

Historien om bedriften startet like før årtusenskiftet.

– Re-Turn ble etablert i 1998 for å lage en opptenningsbrikett som skulle bestå av bæreposeplast og treflis. Produktet het Re-Flame, og vi har gjort mange undersøkelser som viser at det er mindre farlig å brenne bærepose-plast enn det er å brenne ved og en rekke andre materialer. Mange tror imidlertid at det er farlig å brenne all plast, men et par av de vanligste plastmaterialene brenner meget rent, sier Stein Dietrichson.

Maling for skip

Han ble utdannet plastingeniør i 1973 i Østerrike. Interessen for plast var ikke tilfeldig med en far som var sjef på Norges første plastfabrikk NTP og en bestefar som var teknisk direktør på Helly Hansen, og som fant opp moderne regnklær.

Dietrichson jobbet i mange forskjellige firmaer før han startet for seg selv.

– I en alder av 53 år begynte jeg for fullt for meg selv i Re-Turn. Tennbrikettene ble lagt i skuffen, men vi jobbet videre med andre produkter. En gammel bekjent var spesialist på maling teknologi, så vi begynte å utvikle «Advanced Marine Coatings» (AMC), med nanomodifisert maling for skip. Samtidig fikk vi en del spennende oppdrag for offshore-sektoren, og etter hvert prosjekter med vindmøller. Parallelt gjennomførte vi en god del forskning, og beveget oss hele tiden i retning av mer miljøvennlig plast, nanoteknologi-lim og kompositter.

Ledende på plast-kompetanse

Grønne valg har vært en sentral del av Re-Turn hele tiden. Og de var tidlig ute med det meste.

– Mesteparten av det vi har drevet med har vi vært ti år for tidlig ute med. Timing har aldri vært min sterke side, smiler han.

Kjernevirksomheten i Re-Turn er i dag produksjon av epoksy-systemer for maling, lim til byggevareindustri og småbåter mm. I tillegg har bedriften de siste 20 årene bygget opp et moderne laboratorium for testing av belegg, kompositter og termoplaster. Til sammen er seks personer ansatt i Norge, mens en jobber fra Stockholm.

– I den store sammenhengen er vi en mygg, men samtidig er vi et av de ledende kompetansefirmaene innenfor plast i Norge i dag. Laboratoriet vårt er ikke stort, men det er funksjonelt og kan konkurrere prismessig, sier han.

Nytt prosjekt

Gjennom årene har selskapet og Stein Dietrichson vært involvert i mange prosjekter og løsninger for resirkulering av polymere-materialer, inkludert innblanding av biobaserte materialer. Nå er han fagansvarlig for det nystartede prosjektet Thermo Plastics Circle – TPC. Prosjektet skal blant annet undersøke monoplast avfallsstrømmer og finne samarbeids- og logistikkløsninger for disse. Det skal også kartlegge hvordan lukt fra plastsøppel kan reduseres og optimalisere egenskaper ved den resirkulerte plasten, slik at plastprodusentene ikke opplever produksjonsstans og reklamasjoner.

Prosjektet er støttet av Handelens Miljøfond og Innovasjon Norge. Prosjektet eies og ledes av Norsk senter for Sirkulær Økonomi NCCE og i tillegg til Re-Turn og søsterselskapet Nordic Polymer & Processing Technology (NP&PT) er Borg Plast- Net (BPN), Beform, Bewi og Rotostøp med i prosjektet.

Les mer om prosjektet her.

I dag går det meste av gjenvinnbar plast i Norge til eksport eller direkte til forbrenning. Omtrent syv prosent blir igjen til resirkulering i Norge.

– Vi tenker så kortsiktig i Norge at vi sender all plasten ut av landet. Plasten er en ressurs og den kan omdannes til noe fornuftig i Norge. Når oljeproduksjonen blir nedtrappet må vi alle bruke resirkulert plast, og da må vi kunne gjøre dette i Norge. Vi må slippe å importere plast som er resirkulert av plasten vi selv har levert, sier Stein Dietrichson.

Vil ta vare på ressursene

– Det viktigste med prosjektet er å finne ut hvordan disse ressursene kan tas vare på. Jeg besøkte nettopp et sykehus i Oslo hvor de sier at de har fått garanti for alle plastkannene de sender fra seg blir resirkulert. Men de blir ikke resirkulert i Norge, sier han.

– Myndighetene har sagt at vi har så lite plastvolum i Norge at vi heller eksporterer det som et problem i stedet for å bruke det som en ressurs. Vi genererer mer enn 120.000 tonn plastavfall bare fra emballasje i året i Norge. Hvis myndighetene hadde ønsket det, kunne vi fint ha laget et resirkuleringsanlegg. Men økonomien i det å resirkulere plast er vanskelig. Det er dyrere å resirkulere enn å bruke jomfruelig plast, sier han.

Alle deltakerne har store forventninger til prosjektet.

– I Re-Turn og NP&PT har vi jobbet med dette i mage år, og har hatt noen forprosjekter. Og prosjektet bygger på en solid plattform av erfaringene og den kompetansen vi tilegnet oss. Nå får vi også den nye kompetansen som vi trenger. Vi tror både norsk plastindustri og brukere av plast vil få nytte av dette, sier han.

– Med kompetanse og fornuft kan plast leve evig. Det gjelder bare å se mulighetene, fastslår han.

Gir vindmølleblader nytt liv

Også utenfor Re-Turn har Dietrichson spennende prosjekter på gang. Sammen med en tidligere kollega har han blant annet jobbet med å lage terrassebord av treflis og plast. Da det viste seg at Norske Skog Saugbrugs jobbet med noe lignende, ble de to fagkonsulenter for dem.

Et annet pilotprosjekt er å sage opp vindmølleblader for å omdanne til lastbærende byggematerialer. Sammen med Pål Francis Hansen og tre andre har han startet Wingbeam AS.

– Vindmøllevingene lever ikke lenge. De eldre, små turbinene tas ned etter 10-15 år, mens de nye som settes opp nå varer i ca. 25 år. Vindmøllebladene er meget sterke siden de skal stå imot mye vær og stormer. Når de tas ned så har de til i dag ikke hatt noen fornuftige anvendelsesområder med større volumer, sier han.

 Vindmøllebladene er laget av epoksy eller polyester forsterket med glassfiber og karbonfiber og inneholder mange verdifulle materialer i tillegg til plast, blant annet kobber og syrefast stål

– De materialene vi skal ta ut kan brukes i miljøer hvor det er mye korrosjon: Der stål vil ruste eller tre vil råtne. På den måten kan disse materialene fra vindmøllene brukes i alt fra brygger til pæler, og i anvendelser i oppdrettsanlegg, i bjelker og andre lastbærende konstruksjoner. Det kan erstatte stålbjelker og limtrebjelker. Vi har 3-4 patenter som er under utarbeidelse og dette har blitt veldig spennende, sier han.

Støtter NCCE

Han var også sentral da NCCE ble grunnlagt.

– Jeg sto på talerstolen på Øra-konferansen for en del år siden og avsluttet mitt innlegg med at det var på tide at vi lager et senter for sirkulærøkonomi i Fredrikstad. Etterpå hadde vi en del møter og fikk til den første finansieringen slik at vi kunne starte opp. Vi støtter opp om NCCE og ser det som viktig at det er noen som satser på sirkulær økonomi, sier Dietrichson som også var initiativtager til Borg Plast Nett for 20 år siden.

– Har du noen gode råd til andre som har en god ide innenfor sirkulær økonomi og vil starte opp?

– Det er viktig å tenke volum og stort, men å begynne forsiktig når finansieringen er på plass. De to første årene vil man helt sikkert ikke tjene penger. Jeg vil også anbefale å samarbeide med NCCE. Å melde seg inn for å få råd og hjelp, avslutter Stein Dietrichson.

Følg Re-Turn her:

Nettside

LinkedIn

Facebook

Oppsynsmannen Bård Tufte Johansen og NRK dokumenterer naturkrise. 79 kvadratmeter natur forsvinner hvert minutt. Eidos gjør det motsatte. Stikkordene er naturrestaurering og nytt land.

På Gilhus i Lier er det etablert 200 mål nytt land. Senere skal 40 mål omdannes til kanaler. Resultatet blir tre nye øyer på 160 mål. Utenfor bygges det opp et nytt gruntvannsområde på 70 mål.

NRK har dokumentert omfattende nedbygging av natur. Hytter, vindmøller, datasentre og veier fortrenger natur. Flere arter havner på rødlista. Natur tilsvarende en fotballbane forsvinner hver time. 5725 arter er utryddelsestruet i Norge.

Eidos står bak et motsatt naturgrep. Nytt land er etablert. Det nye landet blir en ny bydel i den nye Fjordbyen Lier og Drammen. Den koblingen skapte kommersielt grunnlag for en av Norges største naturrestaureringer.

Biologisk mangfold

Gilhusområdet er viktig for laks og ørret. Etter at arbeidene er gjennomført, skal laks, ørret og andre arter på området ha de beste mulighetene for gode liv som frisk natur kan by på.

De nye øyene blir en bydel i den nye Fjordbyen på Brakerøya i Drammen og Lierstranda i Lier. Mye opprydding er gjennomført. Nå skal mye ny og viktig natur på plass, så som nytt topplag på bunnen av gruntvannsområdet. Det vil fremme et rikt biologisk mangfold tilpasset Drammensfjordens marine liv. Her kommer varierte dybder, utlegging av store steinblokker, gytegrus og sjøplanter som undervannsegger, ålegress og sivsamfunn.

Også i strandsonen og i ett nytt 30-meters belte mellom sjøkanten og den nye bebyggelsen skal nytt tilpasset topplag med stedbunden vegetasjon på plass.

Det handler om livet på land og livet i sjø. Det som er bra for naturen, er bra for folk og inngår i forvandlingen av området som i dag er brownfield til ny og bærekraftig by innerst i Drammensfjorden.

Et tilbakeblikk

Sånn ser det ut når vi skisser opp noe av det som gjenstår, men la oss se litt på det som er utført. Hvordan så det ut på området før forvandlingen, og før planene om en ny Fjordby for 16.000 beboere med like mange arbeidsplasser.

Gilhus er nå kanskje mest kjent som adressen til KIDs hovedkontor og sentrallager. Også andre godt drevne bedrifter er i sving på området, men før dagens bedrifter var Gilhus stedet for destillasjonsverk for produksjon av tjære, kreosot, asfalt og bek.

Destillasjonsverket holdt det gående i 85 år. I mange tiår ble forurensninger og avfallsstoffer håndtert på tradisjonelt vis. Altså dumpet. Ofte gravd ned. Andre ganger kjørt ut på fjorden.

Før KID-bygget ble reist, ble store deler av tomta på land renset for gamle miljøsynder. Tonnevis med oljesøl ble gravd opp. I dag har vi fasiten for gammel industri. Miljøregnskapet viser at det i første fase av oppryddingen ble fjernet 140.000 tonn sterkt forurensende masser fra land. De ble fraktet sjøveien til NOAH på Langøya.

Oppsummert handler det om 200 tonn olje, 100 tonn tjære, 130 tønner tjære på fat, 13 tonn asbestholdig bygningsmaterialer og fem tonn løsemidler.

Eget renseanlegg

I 2008 startet oppryddingen i sjøen, utenfor det gamle verket. 20.000 kubikkmeter forurensede sedimenter ble renset på stedet. Restene ble tatt hånd om av NOAH.

I 2017 startet den tredje fasen. Den handlet om å bygge 200 mål nytt land. Oljesjøer under fjordbunnen ble tatt opp flere steder. Sugemudring av grunnen er gjennomført der det nye landet er etablert og der det skal etableres gruntvannsområde.

Fra bunnen av fjorden er det fjernet 30 tonn olje og ytterligere nærmere 50.000 tonn sterkt forurensede masser. Et eget renseanlegg ble etablert på land. Massene fra fjordbunnen ble sugd opp og renset før vannet med drikkevannskvalitet ble sluppet tilbake i fjorden. De forurensede massene ble tørket og kjørt til NOAH på Langøya og Frevar i Fredrikstad sammen med 30 tonn olje.

– Vi har hatt automatisk og kontinuerlig miljøovervåkning. Sensorer sender data i sanntid. De dokumenterer at tilstanden i fjorden er bedret. Fjorden i dette området er friskmeldt, sier prosjektleder William Kornmo.

Friskmelding av et av landets mest forurensede industriområder viser en restaurert natur. Bedringen er dramatisk.

– Det er naturlig for oss å bruke teknologi. Sensorer måler blant annet støy, setninger og tilstanden i fjorden løpende. Det gir informasjon i sanntid og har vært og er avgjørende i prosjektet, sier prosjektdirektør Geir Hagehaugen i Eidos.

Bygger ny by

Hagehaugen har ledet arbeidet med områdeplanen for den nye fjordbyen. Planforslaget ble overlevert Lier kommune i november 2022. Det er i politisk prosess. Kommunen har i disse dager drøftelser med overordnede myndigheter for å få en helhetlig og fullt ut godkjent områdeplan.

Bygging av den nye fjordbyen kan komme om få år. Også på det nye landet i Gilhusbukta, hvor noen tusen kan bosette seg i kanalbydelen, kan bygging komme raskt i gang.

– Vi har vertikaldrenert utfyllingsområdet, sier Kornmo.

Vertikaldrenering kutter setningsfortløpet med 50–60 år. 70 mil rør går 30 meter under sjøbunnen i hele området som er fylt ut.

– Metoden sikrer at setninger skjer fortløpende. I dag har vi forbelastet utfyllingen tilsvarer vekten av byggene som er planlagt på området, sier Kornmo.

Sensorer som måler poretrykket viser i sanntid setningsforløpet.

– Når vi ser at det nye landet er ferdig satt, kan vi starte bygging, sier Kornmo.

Kortreist gjenbruk

Det nye landet er etablert med kortreiste masser. 3,5 millioner tonn ren kalkstein er fraktet sjøveien fra Langøya. Der hadde NOAH behov for å utvide kapasiteten. Lengre inn i fjorden hadde Eidos behov for masser.

Sjøfrakten sparte samfunnet for bilfrakt. Skal du flytte tilsvarende mengder stein, trenger du like mange trailere som dekker avstanden fra Kristiansand til Narvik og tilbake igjen.

Stein som brukes til forbelastningen, er planlagt som fyllmasse for Drammen Havn. Også der utvides fastlandet. Mye av steinen kommer fra Oslo, fra bygging av Fornebubanen og den nye vannforsyningen.

– Det er nesten som et kinderegg. Oslos innbyggere sikres bedre vannforsyning og mer effektiv og miljøvennlig transport. Vi bygger nytt land. Senere kan den samme steinen gi Drammen Havn mer plass, sier Kornmo.

50 år på Lierstranda

I over 50 år har Eidos Eiendomsutvikling AS, tidligere Lier Industriterminal AS (LIAS) hatt virke på Lierstranda, innerst i Drammensfjorden. Det har handlet om å etablere nytt land og skaffe Lier og Drammen nye og gode tomter for industri og næringsliv.

Sommeren 1971 startet jobben. Den gang var størstedelen av området ubebygd. Deler ble brukt som fyllplass. Få hadde tilgang. Mange private satt på mange små tomter. Mye ble overtatt av Eidos (LIAS) med Lier kommune som største eier.

Drammen, Bane NOR, og lokale sparebanker var også på eiersiden. I starten handlet mye om å sjekke grunnforholdene, overta små private tomter, fylle ut og etablere gode løsninger for å skape attraktivitet for arbeids- og plasskrevende virksomheter.

Lier er fortsatt største eier. Bane NOR er også på eiersiden. Det samme er Bjørn Rune Gjelstens Fabritius. Nå handler fremtiden om å forvandle området til en ny, bærekraftig fjordby som svarer opp FNs bærekraftsmål og bidrar til at vi kan bo smartere og bruke ressursene smartere i en verden med klimaendringer og nye krav til ressursbruk og -forbruk.

Nå skal området forvandles fra brownfield til en urban og bærekraftig fjordby med 16.000 beboere og like mange arbeidsplasser. Den nye byen planlegges på myke trafikanters premisser. Gående og syklende er viktigere enn bilister.

Fjordbyen er på gang

Fjordbyen er under utvikling. Byen er på gang. I øst er det som nevnt etablert nytt land. I vest er bygging av nytt sykehus godt synlig. Der kommer også Drammen Helsepark, en næringspark for helse, undervisning og forskning på 100.000 kvadratmeter.

Den nye helsebydelen med sykehus og helsepark ble detaljregulert i 2019. Samme år startet arbeidene på tomta etter tidligere National Industri. Også der ble gamle miljøgifter og forurensninger ryddet og tatt hånd om.

Sykehuset blir det største i Vestre Viken med 122.000 kvadratmeter med somatikk og psykiatri. Det erstatter sykehusene i Drammen og Blakstad i Asker, får 4.500 arbeidsplasser og skal tas i bruk i 2025.

Samme år står første byggetrinn i helseparken ferdig. Bak den står Eidos og Bane NOR.

Togreisende kan gå tørrskodd fra Brakerøya stasjon til hovedinngangen for sykehuset via en ny gangbro og gjennom helseparken.

Fem kilometer strandlinje

Fjordbyen er et av landets største byutviklingsprosjekt. Jernbanestasjonen er godt etablert. Innbyggerne får gangavstand til Bragernes torg.

Fjordparken blir 2,5 kilometer lang. Strandlinja blir fem kilometer etter etablering av øyer og kanaler.

Bomiljøene utvikles for folk i alle livsfaser. Barnehager, skoler, butikker og servicevirksomheter får plass i den nye byen.

Områdeplanen er utviklet på FNs bærekraftsmål. Forbruk, miljø, og urban utbygging og liv må skapes på naturens premisser.

– Her er også svaret på vårt medlemskap i NCCE. Vi ønsker å utøve mest mulig bærekraftig utvikling. Da må vi være tett på miljøer som ser kommersielle muligheter med innovativ tilnærming, sier Hagehaugen.

Følg Eidos Eiendomsutvikling her:

Nettside Eidos

Nettside Fjordbyen

LinkedIn

Facebook

100.000 tropiske fisker svømmer rundt hos Fredrikstad Seafood på Øra i Fredrikstad. Vannet i det landbaserte anlegget pumpes opp fra Glomma, og blir filtrert og brukt flere ganger. Slammet fra filtreringen blir til biogass.

Fredrikstad Seafood AS driver anlegg for landbasert fiskeoppdrett. Selskapet fikk konsesjon for oppdrett av landbasert laks i 2015. Det var en forsknings- og utviklingskonsesjon, og i 2016 startet selskapet byggingen av anlegget, som ligger på land på industriområdet Øra. Den første laksen ble satt ut i anlegget i april/mai 2019, og slaktingen startet i mai 2020.

– Vi produserte laks jevnt og trutt fram til mars 2023. Da hadde styret og eierne av selskapet vedtatt at vi skulle legge om driften til yellowtail kingfisk. Det er en art som er mer lukrativ og som passer bedre i et slikt anlegg enn laksen gjør, sier daglig leder Roger Fredriksen.

I mars 2023 startet en omfattende ombygging av anleggene både i Fredrikstad og hos søsterbedriften i Danmark, og september/oktober svømte den første fisken med gul hale ut i anlegget på Øra. Yellowtail kingfish er en tropisk saltvannsfisk i hestmakrellfamilien.

– Nå har vi vært i drift i tre måneder, og i løpet av et par-tre måneder skal vi begynne å slakte fisk. Per i dag har vi 100.000 fisk i anlegget. Om 2-3 uker kommer det 25.000 fisk til. Når vi er i full produksjon vil vi hele tiden ha 200 – 250.000 fisk i anlegget, sier Fredriksen.

Sushi og sashimi

Yellowtail kingfish er en stimfisk som naturlig lever i tropiske farvann. Den har ikke noe norsk navn, men kalles også yellowtail amberjack. På latin heter den seriola lalandi. Det er en ettertraktet matfisk.

– En veldig stor andel av fisken går til sushi og sashimi, men den kan også brukes til varmebehandling. Det er et stort marked for denne fisken. Vi skal produsere mellom 12-1500 tonn fisk i året, og det meste vil gå til eksport, sier han.

Fredrikstad Seafood har i dag 17-18 ansatte, i tillegg til noen deltidsansatte under slakten. Bedriften har et søsterselskap i Danmark, og vil etter hvert bytte navn til Nordic Kingfish Fredrikstad. På Jylland i Danmark har selskapet klekkeri og settefiskanlegg, som leverer fisk til anlegget i Fredrikstad.

Slammet blir biogass

Vannet pumpes opp fra Glomma, fra saltvannsstrømmer fra havet.

– Vi pumper vannet inn til et renseanlegg før det går videre inn i anlegget, men det nye vannet utgjør bare en liten del av vannet i tankene. Vi har et resirkuleringsanlegg slik at vi renser vannet og bruker det på nytt og på nytt. Slammet og partiklene blir pumpet videre til en slamavdeling, hvor vi tar vi vare på og tørker dette. Mens det rensede vannet går tilbake i anlegget, går slammet i containere som leveres til Frevar og blir til biogass, sier Fredriksen.

Selskapet jobber nå med et nytt renseanlegg.

– Vi har en utfordring med flom i Glomma som gir dårlig vannkvalitet. Vi jobber derfor med et nytt renseanlegg. Målet er å få en stabil og god produksjon med det vi har av kapasitet nå, sier han.

Fokus på gjenbruk

– Hvorfor valgte dere å jobbe sirkulært?

– Vi har jo strenge krav på hva vi har lov til å slippe ut. Vi har vært gjennom en omfattende prosess om hva som ville være mest hensiktsmessig for oss. Nærheten til biogassfabrikken gjorde at vi valgte det. For oss tar det noen få minutter å kjøre containeren til Frevar, sier han.

Fredrikstad Seafood ble tidlig medlem i NCCE.

– Det har sitt utspring i at vi ville ha fokus på gjenbruk av slammet. Og det var noe av det første vi tok opp. Vi mener også at det er naturlig å være medlem når vi har tilhørighet på Øra. Det er naturlig å se hva som rører seg, og vi ønsker å vise at vi er en bærekraftig bedrift, sier Fredriksen.

– Hva skulle dere ønske myndighetene gjorde for å lette på utfordringene/gjøre det enklere å jobbe sirkulært?

– Vi skal ikke legge skjul på at det hadde vært enklere for oss hvis grensen for utslipp ikke var så streng. Vi sitter med en følelse av at vi har måttet akseptert ganske tøffe grenser i forhold til de som virkelig slipper ut mye, som landbruk og kloakk. Men vi gjør det vi er pålagt, og leter etter enda bedre teknologier. Likevel er det jo slik at på ett tidspunkt kan det bli så dyrt at det ikke er hensiktsmessig, sier Roger Fredriksen.

Følg Fredrikstad Seafood her:

Nettside

Facebook

LinkedIn

Instagram

Hadeland og Ringerike Avfallsselskap AS (HRA) ble etablert under dugnadsånden før OL på Lillehammer, og begynte med kildesortering av mat allerede i 1994. Selskapet var også tidlig ute da de begynte å produsere biogass allerede i 2005. Nå planlegger de å bygge ut biogassanlegget.

HRA samler inn, sorterer og gjenvinner avfallet fra cirka 27 500 husstander og 7000 hytter. Til sammen betjener selskapet rundt 68 000 innbyggere i kommunene Ringerike, Gran, Lunner, Jevnaker og Hole. I dag er det over 90 ansatte i HRA.

Samarbeidet mellom de fem kommunene om et avfallsselskap kom på plass tidlig på 1990-tallet.

− Det sies at det var dugnadsånden rundt OL på Lillehammer som gjorde at vi klarte å etablere HRA i 1992. Det var fem kommuner som ikke hadde så mye med hverandre å gjøre som gikk sammen og etablerte HRA som et aksjeselskap, forteller daglig leder Ole Petter Løbben.

− Kommunene valgte en eierform som gav litt større avstand til selskapet, og med et profesjonelt styre. I motsetning til en del andre avfallsselskaper, har vi ikke et tungt representantskap av politikere. Man kan si at selskapet med en gang ble sendt litt ut i kulda for å jobbe selvstendig med vårt oppdrag. Alle de fem kommunene skal ha like tjenester og likt gebyr, og vi fakturerer innbyggerne direkte, sier han.

Matsortering i 1992

Og noe av de første det nye selskapet innførte var sortering av matavfall. Allerede i 1994 ble matavfallet sortert i de fem kommunene.

− HRA engasjerte seg tidlig i våtorganisk avfall. Det var en dedikasjon fra gründerne i HRA at selskapet skulle finne gode løsninger for matavfallet, sier Løbben.

Flere ulike komposteringsteknikker ble forsøkt for å sirkulere næringsstoffene gjennom jordproduksjon. Men komposteringen skapte blant annet mye luktsjenanse for naboene.

− Det var ganske mange utfordringer før man landet på biogass i 2005. HRA ga opp ut-råtning og kompostering, og valgte heller å lukke det hele for å produsere biogass i anlegget på Trollmyra på Jevnaker. Anlegget produserte strøm og varme fra 2005. Men vi tok skrittet fullt ut i 2014. Da doblet vi kapasiteten og gjorde dette til en næringsvirksomhet for selskapet, sier han.

Henter matavfall i andre kommuner

Matavfallet fra de fem kommunene utgjør bare 25 prosent av de råstoffmengdene som blir omskapt i anlegget.

− Det er mange kommuner som har begynt å sortere matavfall, og vi har hentet fra Bærum og andre kommuner, blant annet Mandal, Ørsta og Volda. Å bli gode på biogass ble vår greie, og fra 2014 har vi kjørt alle bilene våre på egen gass. Vi selv bruker 40 prosent av gassen vi produserer. Resten selges ut i markedet. Og et titalls lokale bønder på Hadeland og Ringerike har brukt biorestene fra biogassproduksjonen som gjødsel helt siden 2005. At dette blir myndighetspålagt fra 2023 er 30 år for seint, sier Løbben.

− De gårdbrukerne som er ivrigst til å bruke biorestene våre sparer opp mot 100 tonn kunstgjødsel i året, sier han.

Vil øke kapasiteten

Anlegget foredler 20.000 tonn matavfall i året, men nå kan kapasiteten bli øket.

− Vi har konkrete planer om å doble kapasiteten. Vi tror at det er grunnlag for å hente mer matavfall i markedet, og vi har også god dialog med landbruket i området slik at vi kan ta inn husdyrgjødsel i produksjonen. Dette er også svaret på landbrukets klimautfordring, sier han.

Torsdag 14. desember vedtok styret i selskapet oppstart av et forprosjekt.

− Planen er å gjennomføre dette i løpet av første halvår i 2024. Vi tenker å bygge på og samtidig oppgradere anlegget med det nye som har skjedd innen teknologi. Gjennom prosjektet er planen at biogassvirksomheten skal stå helt på egne bein, sier han.

Begynte som avfallsdeponi

 − Det har jo vært store endringer siden HRA ble stiftet. Hvordan har folks forhold til avfall/ressurser endret seg? Og nærmer vi oss slik det bør være?

− Da vi begynte var Trollmyra-anlegget et avfallsdeponi for flere kommuner. Alt avfall gikk inn, og bare 10 prosent gikk ut igjen. I dag går 98 prosent ut igjen. Det forteller at bransjen er snudd helt på hodet i løpet av de 30 årene. Våre innbyggere ble ganske tidlig vant med kildesortering. Det har gjort at det har gått greit å innføre nye avfallstyper. Det har vært lite brems hos folk. Mange har vokst opp med dette, sier Løbben.

Han er likevel ikke så fornøyd med kildesorteringsresultatet som gjennomsnitt. Blant annet havner fortsatt halvparten av plasten og en tredel av matavfallet i restavfallsdunken.

− Vi må ta grep for å vekke opp folk igjen. Hele bransjen har en god vei å gå før kildesorteringsresultatet er tilfredsstillende, sier han.

Et grep som HRA har gjort, er et skoleprosjekt hvor alle 4. klasser blir invitert for å lære om sortering.

− Vi har invitert 4. klassingene på besøk hos oss i 20 år, og dette skaper holdninger i ung alder. Men når 4. klassingene blir unge voksne og studenter, så er det andre ting i livet som er viktigere enn god kildesortering. Vi må derfor utvide skolevirksomheten til både videregående skole og voksenlivet, sier han.

Større fokus på kildesortering

− Det kommer stadig nye regler for sortering og håndtering, og gjenbruk. Hva er det viktigste fremover slik dere ser det?

− Vi vil ha et enda større fokus på kildesortering. Jeg føler ikke at vi som bransje går nok i takt for å nå målet. Kildesortering kommer mer og mer, men det er også signaler om at man i noen grad ønsker å slutte med kildesortering, og det mener vi ikke er fakta- og kunnskapsbasert. Vi er redd for at enkelte aktører i bransjen skader alle aktørene. Det er ikke noe som selger bedre på Dagsrevyen enn at man kan slutte å sortere plast. Det er så lett å utnytte for de som ønsker å spre tvil. Bransjen må stå støtt i de valgene vi gjør og de rådene vi gir. Vi skal ikke klamre oss til gamle løsninger hvis det finnes nye og bedre, men det er helt avgjørende at vi er samstemte når vi kommuniserer, oppfordrer Løbben.

− Det er også viktig at myndighetene holder en tett hånd på, og håndterer alt som kommer fra EU på en god måte når det gjelder produsentansvarsordninger. Blant annet slik at innbyggerne ikke betaler flere ganger for at avfallet håndteres. Det kan fort bli dobbeltfakturering hvis myndighetene ikke er tydelige på hvor regningen skal sendes, sier han.

Digitalisering

HRA har også tatt i bruk en digital løsning som er starten på en ny oversikt over eget avfall for innbyggerne.

− Vi jobber akkurat nå med å ferdigstille full digitalisering av renovasjonsrutene våre. Dette vil gjøre dialogen med folk enda tettere og mer presis. Foreløpig er det vi som bruker den, men den er koblet direkte til kundemappa, slik at vi etter hvert kan ta nye skritt mot målet som er å kunne gi innbyggerne direkte tilbakemelding om sitt eget avfall.  Det eneste vi vet nå er at 50-60 prosent av restavfallet er feilsortert. Vi tror derfor det kommer til å skje en stor utvikling på digitale verktøy, sier han og nevner at det i dag er helt like gebyrer til tross for at det er stor forskjell på innsatsen folk gjør. Vi både kan og bør differensiere gebyrer etter hvor godt kundene sorterer, men mangler verktøy for å gjøre det, sier han.

Samarbeid med NCCE-medlemmer

− Hvorfor er dere medlem i NCCE?  

− Vi har meldt oss inn i nettverket som en strategisk beslutning fordi vi ønsker å samarbeide mer med andre aktører i bransjen. Vi er et lite selskap og kan ikke gjøre alt alene. Når vi for eksempel skal sikre at de avfallstypene vi leverer fra oss har god kvalitet, er vi nødt til å jobbe tett med de som mottar dem, sier han.

Til slutt kommer han med et lite hjertesukk.

− Det er en ting som ligger oss veldig på hjertet og det er at matavfall skal lagres og håndteres i papirposer. Det er fordi det til slutt havner på bondens jorde. Det blir alltid noen plastrester av plastposene. Våre innbyggere har alltid benyttet papirposer. De må selvsagt benyttes korrekt, men vi mottar svært få klager på at dette ikke fungerer. Hele Sverige bruker stort sett papirposer, og det går fint. Vi ser at kommunene som innfører sortering og ikke har eget biogassanlegg, gjerne bruker plast. Det er så unødvendig. Honnør til bergenserne som gikk for papirposer!

Følg Hadeland og Ringerike Avfallsselskap her:

Nettside

Facebook

Instagram

Stene Stål Gjenvinning AS har drevet med sirkulær økonomi siden 1928. I dag er fjerde generasjon av familien involvert i driften som også omfatter eierskap i flere andre selskaper.  – Vi er alltid på utkikk etter nye samarbeidspartnere og nye måter å avsette forskjellige avfallsfraksjoner på, sier Thor Øyvind Gøtz Stene, som er miljøleder i Stene Stål Gjenvinning.

Maleriet fra 1928 viser den nystiftede bedriften Fredrikstad jern og avfallsselskap som holdt til i et toetasjes hus i Thorbjørnsgate 20 i Fredrikstad. Kontrasten er slående til dagens bedrift som brer seg over et stort område på Øra. Store mengder metall behandles og sorteres av det imponerende anlegget. Men bedriften jobber med det samme nå som da, og har samlet seg 95 års erfaring på gjenvinning av metall.

Tradisjonell skraphandler

Fredrikstad jern og avfallsselskap ble etablert av Thor Stene i 1928, og ble driftet som en tradisjonell skraphandler.

– En skraphandler har jo ikke så godt rykte. Men en god del av det de gjorde er jo det vi prøver å få til nå gjennom sirkulær økonomi. Vi kaster så mye som kan brukes om igjen. Utviklingen har gått mot mer og mer nykjøp, mindre og mindre annengangsmarked. Dette må vi snu. For oss har skraphandler-bakgrunnen vært veldig viktig, sier Thor Øyvind Gøtz Stene. I tillegg til å sitte i ledergruppa i Stene Stål Gjenvinning, er han også styreleder i NCCE, samt styreleder i Norsk Returmetallforening i Norsk Industri – bransjeforeningen for alle som driver med retur av metall i Norge.

Les intervju med Thor Øyvind Gøtz Stene da han tok over som styreleder i NCCE våren 2023: – Vi må engasjere oss og våge litt mer!

Skraphandelen fra 1928 ble drevet videre av neste generasjon, Thor jr., Per og Enok Stene, og bedriften hadde flere ulike adresser i Fredrikstad sentrum.

– De tre drev med en blanding av gjenvinning av jernskrap til støperier og salg av ferdig stål. Da deres barn, Rune, Agnar og Øyvind Stene tok over, ble selskapet splittet i to. Stene Stål Produkter tok driften videre med salg av ferdig stål, mens Stene Stål Gjenvinning fortsatte med gjenvinning av jernskrap, forteller Thor Øyvind Gøtz Stene.

Selskapet het Fredrikstad jern og avfallsselskap ved oppstarten, dette ble seinere Thor Stene AS, før navnet ble Thor Stene og Sønner AS før det endte på navnet Stene Stål AS. Da selskapet ble splittet i gjenvinning og salg av ferdig stål fikk selskapene navnene Stene Stål Gjenvinning AS og Stene Stål Produkter AS.

Stort anlegg på Øra

I 2018 flyttet bedriften til Øra, og har nå 35 ansatte fordelt på administrasjon/regnskap, produksjon, transport og verksted. Hvert år håndteres rundt 50.000 tonn gjenvunnet materiale.

– I dag drives firmaet av Øyvind Stene, og min søster Aina og meg i fjerde generasjon er involvert i bedriften. Etter at selskapene ble splittet, har Stene Stål Gjenvinning investert oppstrøms, nedstrøms og i støtte, sier Stene.

En rundtur på anlegget på Øra viser vrakbiler og annet metall som knuses og deles opp i sine enkelte faktorer, før fragmentene sorteres i rask rekkefølge. Etter mottak går tingene til sortering og behandling, klipping, pressing og kverning, før de gjenvunne ressursene sendes videre i næringskjeden. Produktene leveres blant annet til støperier, smelte- og stålverk. Blant annet er alle Jøtuls vedovner som er produsert i Norge laget av jernskrap fra Stene Stål Gjenvinning.

– Metaller har den fantastiske egenskapen at de kan gjenvinnes på nytt flere ganger. Alle produkter av metall som vi omgir oss med, kan derfor i utgangspunktet smeltes om og metallet brukes på nytt i produksjon av nye produkter, sier Stene.

Eier flere selskaper

I tillegg til hovedbedriften er Stene Stål Gjenvinning i dag eier/deleier i flere andre selskaper. Blant disse er shredderen Metallco Stene. Metallco Stene ble stiftet sammen med Norsk Metallfragmentering, et selskap som var eid av Oppland Metall, Stensli Gjenvinning og Metallco. Det første navnet på dette selskapet var Norsk Metallfragmentering øst. Da Metallco kjøpte opp/fusjonerte med Oppland Metall ble selskapet døpt om til Metallco Stene, men eies fortsatt av Norsk Metallfragmentering.

Stene Stål Gjenvinning er også eier/deleier i kabelgranuleringsanlegget Metallco Kabel, smelteverket Hafsil AS, servicemekanikeren NorSer Recycling, samt avfallsselskapet Indre Østfold Gjenvinning.

Hafsil AS er et samarbeid mellom Stene Stål Gjenvinning og Nordox, mens Halden og Indre Østfold Gjenvinning er heleid av Stene Stål Gjenvinning.

Investeringene har gitt resultater.

– Vi er en fortrukket partner når det kommer til norske støperier og smelteverk som benytter jernskrap som råvare, sier han

Profesjonalisering

I tillegg til at bedriften har hatt en kraftig vekst, så har det også vært store endringer i bransjen siden oppstarten for snart 100 år siden.

– Det har vært en stadig profesjonalisering av bransjen. Det er mer fokus på verdikjeder og prosess. I de siste årene så merker man også et trykk fra EU på rammevilkår og krav til drift, sier han.

– Kommer vi noen gang dit at vi ikke har avfall og at alt er ressurser innenfor deres felt?

– Med den teknologiutviklingen vi har i dag er det fristende å si ja, men igjen så stilles det høye krav til produkter som blir satt på markedet generelt, at man er nødt til å benytte «farlige stoffer» på grunn av deres egenskaper, sier han.

– Hva må til for at vi skal komme dit?

– Teknologiutvikling og fokus på materialvalg ved design av produkter. Designsiden må tenke mer på produktet sitt som avfall. Det er den eneste måten man kan få skikkelig bukt med det som ikke kan gjenbrukes. De som driver med design av produkter må snakke med avfallsbransjen. I dag er tanken at de som håndterer avfallet skal løse utfordringene, men løsningen må være klar helt fra produktene lages. Trenger virkelig produktene å bestå av så mye forskjellig? Må det blandes slik at det ikke kan sorteres? Og dessuten må alle sirkulære produkter også være bærekraftige, sier han.

Bremses av formuesskatten

Stene Stål Gjenvinning har ikke store utviklingsplaner akkurat nå.

– Men vi lever alltid etter visdomsordene «den dagen man slutter å investere, starter man nedtellingen», så noe har vi på gang, smiler Stene.

– Hva er de største utfordringene for å komme i mål med de videre planene?

– Formueskatt er en vesentlig brems! Stort sett er mange av de store selskapene innen avfall eid av svenske eller andre utenlandske aktører. På grunn av formueskatten vi har i Norge i dag, så starter vi hvert år i minus i forhold til dem. Vi må ta ut utbyttet som vi igjen må skatte av for å betale formueskatt uavhengig av resultatet til bedriftene. Det er kjedelig å måtte spille på bortebane hele året rundt, sier han.

Lovverk slår feil ut

– Hvilke(t) tiltak skulle dere ønske kom på plass for at dere skal nå målene?

– Om vi skal se litt mer på det stedsspesifikke, så har vi en kronglete vei ut fra Øra Industriområde. Veien til E6 burde vært dimensjonert for all den tungtrafikken som kommer, ikke bare til oss, men til og fra hele industriområdet, sier han.

– Vi opplever også at rammevilkår og lovverk kan slå feil ut. Veien fra avfall til råvare skulle vært enklere for flere fraksjoner. Vår bransje er styrt av utslippstillatelser, det er et tidkrevende arbeid og når bransjen er i rask utvikling, så må man hele tiden vente, fastslår Stene.

Dette er også noe av bakgrunnen til at bedriften har vært medlem av NCCE siden oppstarten.

– Vi er alltid på utkikk etter nye samarbeidspartnere og nye måter å avsette forskjellige avfallsfraksjoner. Vi er opptatt av samarbeid og utvikling. Vi ønsker også å holde oss oppdatert på det som skjer, sier han.

Gir tilbake til lokalsamfunnet

På nettsiden har Stene Stål Gjenvinning et fint sitat: Er du for stor til å gjøre noe lite, er du også for liten til å gjøre noe stort.

– Dette er et slags motto som sitter igjen etter min farfar, Enok Stene. Men jeg er personlig veldig glad i det uttrykket. Du skal yte god service for småkunder og du skal yte tilbake til samfunnet. Du skal være med på de små tingene for å være noe. Vi er en Fredrikstad-bedrift, og for oss er det å sponse en frivillig skatt. Vi støyer og støver, og skal yte tilbake til nærmiljøet. Derfor er det viktig for oss å sponse idrett i lokalsamfunnet, og det skal vi fortsette med, fastslår Thor Øyvind Gøtz Stene.

Les mer om Stene Stål Gjenvinning her:

Nettside

Facebook