Acinor har jobbet med sirkulære kjemikalie-løsninger i 20 år. Nå har de hatt et stort gjennombrudd med bærekraftig ammoniumsulfat, som produseres av avfallsvann hos Veas og som brukes både i landbruket og i industrien. – Vi er ikke en produsent, men vi finner løsninger for produsentene. Vi bringer biprodukter til markedet, sier daglig leder i Acinor, Rolf Egil de Flon.

Acinors historie startet da Borregaard planla å legge ned sin svovelsyreproduksjon. Borregaard produserte svovelsyre fra svovelholdig malm som de hentet fra gruvedrift.

 – Vi ble en distributør av svovelsyre fordi Borregaard stoppet sin produksjon. Min far jobbet med svovelsyre hos Borregaard hele sitt arbeidsliv, og vi så at noen måtte ta seg av det norske markedet, sier daglig leder i Acinor, Rolf Egil de Flon.

– Vi startet med å etablere et samarbeid med Kronos Titan, som er Nordens største forbruker av svovelsyre. Vi begynte med å distribuere svovelsyre derfra, og gikk etter hvert over til å distribuere fra egen terminal, sier de Flon. Han skulle opprinnelig bare hjelpe sin far da han grunnla bedriften, men siden har han jobbet i selskapet.

Sur nedbør

Metallsmelteindustrien nedover i Europa var hovedårsaken til den sure nedbøren på 70- og 80-tallet, på grunn av utslipp av svoveldioksid til lufta. Sur nedbør har konsekvenser for vassdrag, skog og bygninger. Derfor kom det et krav om rensing. Ved å reagere svoveldioksid med vann og oksygen får man svovelsyre som sirkulært biprodukt.

 – Så da kom det en helt ny næring med det som er et veldig tidlig sirkulært produkt. De som produserte metaller som for eksempel kobber og nikkel ble plutselig svovelsyreprodusenter, sier Rolf Egil de Flon.

Acinor ble etablert i 2002, og startet opp driften i 2004. Bedriften holder til på Øra i Fredrikstad og har i dag sju medarbeidere. Etter oppstarten med svovelsyre har bedriften nå rundt 70 ulike produkter, og selger omtrent 40.000 tonn kjemikalier i året.

Stort gjennombrudd

 – Vi har et prosjekt som vi har jobbet med i mange år i samarbeid med Veas, som har gitt et stort gjennombrudd når det gjelder sirkularitet og som har resultert i en betydelig volumøkning, sier de Flon.

Ammoniumsulfatet blir produsert av Veas som er Norges største renseanlegg for avløpsvann. Selskapet eies av kommunene Oslo, Bærum og Asker, og renser avløpsvannet for å forhindre utslipp av blant annet fosfor og nitrogen i Oslofjorden.

Veas’ renseprosess gjenvinner rundt 80 prosent av nitrogenet, hvorav 15 prosent skjer i en kjemisk prosess der det tilsettes svovelsyre. Ut av denne prosessen dannes det ammoniumsulfat.

– Svovelsyre brukes for å fange nitrogenet som er i avløpet, som gir biproduktet ammoniumsulfat. Veas har gjort dette i mange år, men tidligere brukte de et annet kjemikalie med fossilt opphav. Veas’ overgang fra et produkt med fossilt opphav til et sirkulært produkt har også gitt en stor CO₂-fotavtrykkgevinst, sier de Flon.

Denne svovelsyren kjøper de fra Acinor.

– Kort fortalt selger vi et biprodukt til Veas, vi tar et biprodukt tilbake, og det biproduktet blir igjen levert til en tredjepart i Norge som produserer for eksempel gjødsel. Så der har du tre sirkler i den sirkulære økonomien, sier de Flon.

En lignende sirkulærløsning har Acinor skapt med en biodieselprodusent. Acinor leverer svovelsyre og kaliumprodukter til produsenten og tar biproduktet deres tilbake, som de så videreformidler til gjødselprodusenter.

Dobbelt-sirkulært

Det nye produktet fra Veas, ammoniumsulfat, kan brukes på flere måter; blant annet i jordbruk og konvensjonell prosessindustri.

 – Produktet er dobbelt-sirkulært fordi man bruker svovelsyre til å fange nitrogen med, og da får du et nytt biprodukt som er ammoniumsulfat. Så langt har vi solgt kun til gjødselindustrien, men vi jobber med flere mulige leveranser mot annen industri også, og det kommer til å erstatte andre nitrogenprodukter med fossilt opphav. Disse blir jo da skjøvet ut til fordel for et sirkulært produkt. Som oftest blir alternativene til ammoniumsulfat produsert med naturgass som innsatsfaktor, så reduksjonen i CO₂-avtrykk er jo formidabel. Du erstatter et fossilt produkt med et sirkulært produkt som ikke har noe fossilt opphav, sier han.

Flere prosjekter er på gang rundt dette.

 – Vi tenker på å finne de mulighetene som er fornuftige. Vi er ikke en produsent, men vi finner løsninger for produsentene. Vi bringer biprodukter til markedet og er en aktør som knytter forskjellige bransjer sammen. Det er så mange muligheter med dette produktet, og man må være proaktiv for å komme videre, sier han.

Vil få norske bønder interessert

Hittil har Acinor levert mest ammoniumsulfat til utlandet, men de jobber nå med å få etablert bruken av dette i norsk landbruk også.

– Ammoniumsulfat fra Veas, som inneholder både nitrogen og svovel, er det betydelig interesse for. Det kan brukes som råvare til produksjon av kjemisk gjødsel, og dessuten som ferdig produkt som sprøytes på jordene. I tillegg kan det benyttes for å «piffe opp» nitrogeninnholdet i husdyrgjødsel og andre typer naturgjødsel med formål om å øke gjødselverdien. Det er et stort behov for dette også i landbruk som foretrekker naturlig gjødsel, der nitrogen er begrenset, sier han.

Acinor har allerede gjort leveranser til landbruket i Norge via samarbeidspartneren Flex Agri AS, som har sprøytet produktet ut på jorder i Vestfold og Telemark.

 – Flex Agri har produsert flytende gjødsel i lang tid og de har masse kunnskap om landbruk og nye alternative gjødselkonsepter. Vi må jobbe videre med å få den norske bonden interessert i å gå bort fra nitrogengjødsel produsert fra fossile kilder og over på det sirkulære produktet. Det ble gjort forsøk med gode resultater i fjor – produktet er også billigere enn de konvensjonelle produktene og gir besparelser for bonden. Denne våren ser vi allerede en økning i etterspørsel sammenlignet med fjoråret, sier han.

Acinor og NCCE

Acinor har vært NCCE-medlem i mange år.

 – Hvorfor er dere medlem? 

 – Vi ønsker å være i et forum med andre som ønsker fokus på innovasjon. Det er en møteplass som er interessant og nyttig, sier de Flon som meldte bedriften inn den gangen det kun var 10–12 medlemmer i NCCE.

 – Har du et godt råd til bedrifter som vil satse på sirkulær økonomi?

 – Å tenke muligheter utenom det etablerte. Du må søke etter løsninger på hva biproduktene og avfallsproduktene kan brukes til, sier Rolf Egil de Flon.

Følg Acinor her:

Nettside

LinkedIn

Stein Dietrichson startet Re-Turn AS i 1998, og bedriften er i dag ledende på fagkompetanse innenfor plast. Nå er Dietrichson og Re-Turn sentrale i et nytt prosjekt som skal utvikle nye, sirkulære verdikjeder rundt gjenvinning av plast i Norge. – Plasten er en ressurs og den bør omdannes til noe fornuftig her i Norge i stedet for å bli eksportert, sier Dietrichson.

Re-Turn, som holder til i Fredrikstad, har et velutstyrt laboratorium og har spesialisert seg på laboratorietjenester, konsulentoppdrag og produktutvikling for kompositt- og polymerindustrien i inn- og utland.

Historien om bedriften startet like før årtusenskiftet.

– Re-Turn ble etablert i 1998 for å lage en opptenningsbrikett som skulle bestå av bæreposeplast og treflis. Produktet het Re-Flame, og vi har gjort mange undersøkelser som viser at det er mindre farlig å brenne bærepose-plast enn det er å brenne ved og en rekke andre materialer. Mange tror imidlertid at det er farlig å brenne all plast, men et par av de vanligste plastmaterialene brenner meget rent, sier Stein Dietrichson.

Maling for skip

Han ble utdannet plastingeniør i 1973 i Østerrike. Interessen for plast var ikke tilfeldig med en far som var sjef på Norges første plastfabrikk NTP og en bestefar som var teknisk direktør på Helly Hansen, og som fant opp moderne regnklær.

Dietrichson jobbet i mange forskjellige firmaer før han startet for seg selv.

– I en alder av 53 år begynte jeg for fullt for meg selv i Re-Turn. Tennbrikettene ble lagt i skuffen, men vi jobbet videre med andre produkter. En gammel bekjent var spesialist på maling teknologi, så vi begynte å utvikle «Advanced Marine Coatings» (AMC), med nanomodifisert maling for skip. Samtidig fikk vi en del spennende oppdrag for offshore-sektoren, og etter hvert prosjekter med vindmøller. Parallelt gjennomførte vi en god del forskning, og beveget oss hele tiden i retning av mer miljøvennlig plast, nanoteknologi-lim og kompositter.

Ledende på plast-kompetanse

Grønne valg har vært en sentral del av Re-Turn hele tiden. Og de var tidlig ute med det meste.

– Mesteparten av det vi har drevet med har vi vært ti år for tidlig ute med. Timing har aldri vært min sterke side, smiler han.

Kjernevirksomheten i Re-Turn er i dag produksjon av epoksy-systemer for maling, lim til byggevareindustri og småbåter mm. I tillegg har bedriften de siste 20 årene bygget opp et moderne laboratorium for testing av belegg, kompositter og termoplaster. Til sammen er seks personer ansatt i Norge, mens en jobber fra Stockholm.

– I den store sammenhengen er vi en mygg, men samtidig er vi et av de ledende kompetansefirmaene innenfor plast i Norge i dag. Laboratoriet vårt er ikke stort, men det er funksjonelt og kan konkurrere prismessig, sier han.

Nytt prosjekt

Gjennom årene har selskapet og Stein Dietrichson vært involvert i mange prosjekter og løsninger for resirkulering av polymere-materialer, inkludert innblanding av biobaserte materialer. Nå er han fagansvarlig for det nystartede prosjektet Thermo Plastics Circle – TPC. Prosjektet skal blant annet undersøke monoplast avfallsstrømmer og finne samarbeids- og logistikkløsninger for disse. Det skal også kartlegge hvordan lukt fra plastsøppel kan reduseres og optimalisere egenskaper ved den resirkulerte plasten, slik at plastprodusentene ikke opplever produksjonsstans og reklamasjoner.

Prosjektet er støttet av Handelens Miljøfond og Innovasjon Norge. Prosjektet eies og ledes av Norsk senter for Sirkulær Økonomi NCCE og i tillegg til Re-Turn og søsterselskapet Nordic Polymer & Processing Technology (NP&PT) er Borg Plast- Net (BPN), Beform, Bewi og Rotostøp med i prosjektet.

Les mer om prosjektet her.

I dag går det meste av gjenvinnbar plast i Norge til eksport eller direkte til forbrenning. Omtrent syv prosent blir igjen til resirkulering i Norge.

– Vi tenker så kortsiktig i Norge at vi sender all plasten ut av landet. Plasten er en ressurs og den kan omdannes til noe fornuftig i Norge. Når oljeproduksjonen blir nedtrappet må vi alle bruke resirkulert plast, og da må vi kunne gjøre dette i Norge. Vi må slippe å importere plast som er resirkulert av plasten vi selv har levert, sier Stein Dietrichson.

Vil ta vare på ressursene

– Det viktigste med prosjektet er å finne ut hvordan disse ressursene kan tas vare på. Jeg besøkte nettopp et sykehus i Oslo hvor de sier at de har fått garanti for alle plastkannene de sender fra seg blir resirkulert. Men de blir ikke resirkulert i Norge, sier han.

– Myndighetene har sagt at vi har så lite plastvolum i Norge at vi heller eksporterer det som et problem i stedet for å bruke det som en ressurs. Vi genererer mer enn 120.000 tonn plastavfall bare fra emballasje i året i Norge. Hvis myndighetene hadde ønsket det, kunne vi fint ha laget et resirkuleringsanlegg. Men økonomien i det å resirkulere plast er vanskelig. Det er dyrere å resirkulere enn å bruke jomfruelig plast, sier han.

Alle deltakerne har store forventninger til prosjektet.

– I Re-Turn og NP&PT har vi jobbet med dette i mage år, og har hatt noen forprosjekter. Og prosjektet bygger på en solid plattform av erfaringene og den kompetansen vi tilegnet oss. Nå får vi også den nye kompetansen som vi trenger. Vi tror både norsk plastindustri og brukere av plast vil få nytte av dette, sier han.

– Med kompetanse og fornuft kan plast leve evig. Det gjelder bare å se mulighetene, fastslår han.

Gir vindmølleblader nytt liv

Også utenfor Re-Turn har Dietrichson spennende prosjekter på gang. Sammen med en tidligere kollega har han blant annet jobbet med å lage terrassebord av treflis og plast. Da det viste seg at Norske Skog Saugbrugs jobbet med noe lignende, ble de to fagkonsulenter for dem.

Et annet pilotprosjekt er å sage opp vindmølleblader for å omdanne til lastbærende byggematerialer. Sammen med Pål Francis Hansen og tre andre har han startet Wingbeam AS.

– Vindmøllevingene lever ikke lenge. De eldre, små turbinene tas ned etter 10-15 år, mens de nye som settes opp nå varer i ca. 25 år. Vindmøllebladene er meget sterke siden de skal stå imot mye vær og stormer. Når de tas ned så har de til i dag ikke hatt noen fornuftige anvendelsesområder med større volumer, sier han.

 Vindmøllebladene er laget av epoksy eller polyester forsterket med glassfiber og karbonfiber og inneholder mange verdifulle materialer i tillegg til plast, blant annet kobber og syrefast stål

– De materialene vi skal ta ut kan brukes i miljøer hvor det er mye korrosjon: Der stål vil ruste eller tre vil råtne. På den måten kan disse materialene fra vindmøllene brukes i alt fra brygger til pæler, og i anvendelser i oppdrettsanlegg, i bjelker og andre lastbærende konstruksjoner. Det kan erstatte stålbjelker og limtrebjelker. Vi har 3-4 patenter som er under utarbeidelse og dette har blitt veldig spennende, sier han.

Støtter NCCE

Han var også sentral da NCCE ble grunnlagt.

– Jeg sto på talerstolen på Øra-konferansen for en del år siden og avsluttet mitt innlegg med at det var på tide at vi lager et senter for sirkulærøkonomi i Fredrikstad. Etterpå hadde vi en del møter og fikk til den første finansieringen slik at vi kunne starte opp. Vi støtter opp om NCCE og ser det som viktig at det er noen som satser på sirkulær økonomi, sier Dietrichson som også var initiativtager til Borg Plast Nett for 20 år siden.

– Har du noen gode råd til andre som har en god ide innenfor sirkulær økonomi og vil starte opp?

– Det er viktig å tenke volum og stort, men å begynne forsiktig når finansieringen er på plass. De to første årene vil man helt sikkert ikke tjene penger. Jeg vil også anbefale å samarbeide med NCCE. Å melde seg inn for å få råd og hjelp, avslutter Stein Dietrichson.

Følg Re-Turn her:

Nettside

LinkedIn

Facebook

Oppsynsmannen Bård Tufte Johansen og NRK dokumenterer naturkrise. 79 kvadratmeter natur forsvinner hvert minutt. Eidos gjør det motsatte. Stikkordene er naturrestaurering og nytt land.

På Gilhus i Lier er det etablert 200 mål nytt land. Senere skal 40 mål omdannes til kanaler. Resultatet blir tre nye øyer på 160 mål. Utenfor bygges det opp et nytt gruntvannsområde på 70 mål.

NRK har dokumentert omfattende nedbygging av natur. Hytter, vindmøller, datasentre og veier fortrenger natur. Flere arter havner på rødlista. Natur tilsvarende en fotballbane forsvinner hver time. 5725 arter er utryddelsestruet i Norge.

Eidos står bak et motsatt naturgrep. Nytt land er etablert. Det nye landet blir en ny bydel i den nye Fjordbyen Lier og Drammen. Den koblingen skapte kommersielt grunnlag for en av Norges største naturrestaureringer.

Biologisk mangfold

Gilhusområdet er viktig for laks og ørret. Etter at arbeidene er gjennomført, skal laks, ørret og andre arter på området ha de beste mulighetene for gode liv som frisk natur kan by på.

De nye øyene blir en bydel i den nye Fjordbyen på Brakerøya i Drammen og Lierstranda i Lier. Mye opprydding er gjennomført. Nå skal mye ny og viktig natur på plass, så som nytt topplag på bunnen av gruntvannsområdet. Det vil fremme et rikt biologisk mangfold tilpasset Drammensfjordens marine liv. Her kommer varierte dybder, utlegging av store steinblokker, gytegrus og sjøplanter som undervannsegger, ålegress og sivsamfunn.

Også i strandsonen og i ett nytt 30-meters belte mellom sjøkanten og den nye bebyggelsen skal nytt tilpasset topplag med stedbunden vegetasjon på plass.

Det handler om livet på land og livet i sjø. Det som er bra for naturen, er bra for folk og inngår i forvandlingen av området som i dag er brownfield til ny og bærekraftig by innerst i Drammensfjorden.

Et tilbakeblikk

Sånn ser det ut når vi skisser opp noe av det som gjenstår, men la oss se litt på det som er utført. Hvordan så det ut på området før forvandlingen, og før planene om en ny Fjordby for 16.000 beboere med like mange arbeidsplasser.

Gilhus er nå kanskje mest kjent som adressen til KIDs hovedkontor og sentrallager. Også andre godt drevne bedrifter er i sving på området, men før dagens bedrifter var Gilhus stedet for destillasjonsverk for produksjon av tjære, kreosot, asfalt og bek.

Destillasjonsverket holdt det gående i 85 år. I mange tiår ble forurensninger og avfallsstoffer håndtert på tradisjonelt vis. Altså dumpet. Ofte gravd ned. Andre ganger kjørt ut på fjorden.

Før KID-bygget ble reist, ble store deler av tomta på land renset for gamle miljøsynder. Tonnevis med oljesøl ble gravd opp. I dag har vi fasiten for gammel industri. Miljøregnskapet viser at det i første fase av oppryddingen ble fjernet 140.000 tonn sterkt forurensende masser fra land. De ble fraktet sjøveien til NOAH på Langøya.

Oppsummert handler det om 200 tonn olje, 100 tonn tjære, 130 tønner tjære på fat, 13 tonn asbestholdig bygningsmaterialer og fem tonn løsemidler.

Eget renseanlegg

I 2008 startet oppryddingen i sjøen, utenfor det gamle verket. 20.000 kubikkmeter forurensede sedimenter ble renset på stedet. Restene ble tatt hånd om av NOAH.

I 2017 startet den tredje fasen. Den handlet om å bygge 200 mål nytt land. Oljesjøer under fjordbunnen ble tatt opp flere steder. Sugemudring av grunnen er gjennomført der det nye landet er etablert og der det skal etableres gruntvannsområde.

Fra bunnen av fjorden er det fjernet 30 tonn olje og ytterligere nærmere 50.000 tonn sterkt forurensede masser. Et eget renseanlegg ble etablert på land. Massene fra fjordbunnen ble sugd opp og renset før vannet med drikkevannskvalitet ble sluppet tilbake i fjorden. De forurensede massene ble tørket og kjørt til NOAH på Langøya og Frevar i Fredrikstad sammen med 30 tonn olje.

– Vi har hatt automatisk og kontinuerlig miljøovervåkning. Sensorer sender data i sanntid. De dokumenterer at tilstanden i fjorden er bedret. Fjorden i dette området er friskmeldt, sier prosjektleder William Kornmo.

Friskmelding av et av landets mest forurensede industriområder viser en restaurert natur. Bedringen er dramatisk.

– Det er naturlig for oss å bruke teknologi. Sensorer måler blant annet støy, setninger og tilstanden i fjorden løpende. Det gir informasjon i sanntid og har vært og er avgjørende i prosjektet, sier prosjektdirektør Geir Hagehaugen i Eidos.

Bygger ny by

Hagehaugen har ledet arbeidet med områdeplanen for den nye fjordbyen. Planforslaget ble overlevert Lier kommune i november 2022. Det er i politisk prosess. Kommunen har i disse dager drøftelser med overordnede myndigheter for å få en helhetlig og fullt ut godkjent områdeplan.

Bygging av den nye fjordbyen kan komme om få år. Også på det nye landet i Gilhusbukta, hvor noen tusen kan bosette seg i kanalbydelen, kan bygging komme raskt i gang.

– Vi har vertikaldrenert utfyllingsområdet, sier Kornmo.

Vertikaldrenering kutter setningsfortløpet med 50–60 år. 70 mil rør går 30 meter under sjøbunnen i hele området som er fylt ut.

– Metoden sikrer at setninger skjer fortløpende. I dag har vi forbelastet utfyllingen tilsvarer vekten av byggene som er planlagt på området, sier Kornmo.

Sensorer som måler poretrykket viser i sanntid setningsforløpet.

– Når vi ser at det nye landet er ferdig satt, kan vi starte bygging, sier Kornmo.

Kortreist gjenbruk

Det nye landet er etablert med kortreiste masser. 3,5 millioner tonn ren kalkstein er fraktet sjøveien fra Langøya. Der hadde NOAH behov for å utvide kapasiteten. Lengre inn i fjorden hadde Eidos behov for masser.

Sjøfrakten sparte samfunnet for bilfrakt. Skal du flytte tilsvarende mengder stein, trenger du like mange trailere som dekker avstanden fra Kristiansand til Narvik og tilbake igjen.

Stein som brukes til forbelastningen, er planlagt som fyllmasse for Drammen Havn. Også der utvides fastlandet. Mye av steinen kommer fra Oslo, fra bygging av Fornebubanen og den nye vannforsyningen.

– Det er nesten som et kinderegg. Oslos innbyggere sikres bedre vannforsyning og mer effektiv og miljøvennlig transport. Vi bygger nytt land. Senere kan den samme steinen gi Drammen Havn mer plass, sier Kornmo.

50 år på Lierstranda

I over 50 år har Eidos Eiendomsutvikling AS, tidligere Lier Industriterminal AS (LIAS) hatt virke på Lierstranda, innerst i Drammensfjorden. Det har handlet om å etablere nytt land og skaffe Lier og Drammen nye og gode tomter for industri og næringsliv.

Sommeren 1971 startet jobben. Den gang var størstedelen av området ubebygd. Deler ble brukt som fyllplass. Få hadde tilgang. Mange private satt på mange små tomter. Mye ble overtatt av Eidos (LIAS) med Lier kommune som største eier.

Drammen, Bane NOR, og lokale sparebanker var også på eiersiden. I starten handlet mye om å sjekke grunnforholdene, overta små private tomter, fylle ut og etablere gode løsninger for å skape attraktivitet for arbeids- og plasskrevende virksomheter.

Lier er fortsatt største eier. Bane NOR er også på eiersiden. Det samme er Bjørn Rune Gjelstens Fabritius. Nå handler fremtiden om å forvandle området til en ny, bærekraftig fjordby som svarer opp FNs bærekraftsmål og bidrar til at vi kan bo smartere og bruke ressursene smartere i en verden med klimaendringer og nye krav til ressursbruk og -forbruk.

Nå skal området forvandles fra brownfield til en urban og bærekraftig fjordby med 16.000 beboere og like mange arbeidsplasser. Den nye byen planlegges på myke trafikanters premisser. Gående og syklende er viktigere enn bilister.

Fjordbyen er på gang

Fjordbyen er under utvikling. Byen er på gang. I øst er det som nevnt etablert nytt land. I vest er bygging av nytt sykehus godt synlig. Der kommer også Drammen Helsepark, en næringspark for helse, undervisning og forskning på 100.000 kvadratmeter.

Den nye helsebydelen med sykehus og helsepark ble detaljregulert i 2019. Samme år startet arbeidene på tomta etter tidligere National Industri. Også der ble gamle miljøgifter og forurensninger ryddet og tatt hånd om.

Sykehuset blir det største i Vestre Viken med 122.000 kvadratmeter med somatikk og psykiatri. Det erstatter sykehusene i Drammen og Blakstad i Asker, får 4.500 arbeidsplasser og skal tas i bruk i 2025.

Samme år står første byggetrinn i helseparken ferdig. Bak den står Eidos og Bane NOR.

Togreisende kan gå tørrskodd fra Brakerøya stasjon til hovedinngangen for sykehuset via en ny gangbro og gjennom helseparken.

Fem kilometer strandlinje

Fjordbyen er et av landets største byutviklingsprosjekt. Jernbanestasjonen er godt etablert. Innbyggerne får gangavstand til Bragernes torg.

Fjordparken blir 2,5 kilometer lang. Strandlinja blir fem kilometer etter etablering av øyer og kanaler.

Bomiljøene utvikles for folk i alle livsfaser. Barnehager, skoler, butikker og servicevirksomheter får plass i den nye byen.

Områdeplanen er utviklet på FNs bærekraftsmål. Forbruk, miljø, og urban utbygging og liv må skapes på naturens premisser.

– Her er også svaret på vårt medlemskap i NCCE. Vi ønsker å utøve mest mulig bærekraftig utvikling. Da må vi være tett på miljøer som ser kommersielle muligheter med innovativ tilnærming, sier Hagehaugen.

Følg Eidos Eiendomsutvikling her:

Nettside Eidos

Nettside Fjordbyen

LinkedIn

Facebook

100.000 tropiske fisker svømmer rundt hos Fredrikstad Seafood på Øra i Fredrikstad. Vannet i det landbaserte anlegget pumpes opp fra Glomma, og blir filtrert og brukt flere ganger. Slammet fra filtreringen blir til biogass.

Fredrikstad Seafood AS driver anlegg for landbasert fiskeoppdrett. Selskapet fikk konsesjon for oppdrett av landbasert laks i 2015. Det var en forsknings- og utviklingskonsesjon, og i 2016 startet selskapet byggingen av anlegget, som ligger på land på industriområdet Øra. Den første laksen ble satt ut i anlegget i april/mai 2019, og slaktingen startet i mai 2020.

– Vi produserte laks jevnt og trutt fram til mars 2023. Da hadde styret og eierne av selskapet vedtatt at vi skulle legge om driften til yellowtail kingfisk. Det er en art som er mer lukrativ og som passer bedre i et slikt anlegg enn laksen gjør, sier daglig leder Roger Fredriksen.

I mars 2023 startet en omfattende ombygging av anleggene både i Fredrikstad og hos søsterbedriften i Danmark, og september/oktober svømte den første fisken med gul hale ut i anlegget på Øra. Yellowtail kingfish er en tropisk saltvannsfisk i hestmakrellfamilien.

– Nå har vi vært i drift i tre måneder, og i løpet av et par-tre måneder skal vi begynne å slakte fisk. Per i dag har vi 100.000 fisk i anlegget. Om 2-3 uker kommer det 25.000 fisk til. Når vi er i full produksjon vil vi hele tiden ha 200 – 250.000 fisk i anlegget, sier Fredriksen.

Sushi og sashimi

Yellowtail kingfish er en stimfisk som naturlig lever i tropiske farvann. Den har ikke noe norsk navn, men kalles også yellowtail amberjack. På latin heter den seriola lalandi. Det er en ettertraktet matfisk.

– En veldig stor andel av fisken går til sushi og sashimi, men den kan også brukes til varmebehandling. Det er et stort marked for denne fisken. Vi skal produsere mellom 12-1500 tonn fisk i året, og det meste vil gå til eksport, sier han.

Fredrikstad Seafood har i dag 17-18 ansatte, i tillegg til noen deltidsansatte under slakten. Bedriften har et søsterselskap i Danmark, og vil etter hvert bytte navn til Nordic Kingfish Fredrikstad. På Jylland i Danmark har selskapet klekkeri og settefiskanlegg, som leverer fisk til anlegget i Fredrikstad.

Slammet blir biogass

Vannet pumpes opp fra Glomma, fra saltvannsstrømmer fra havet.

– Vi pumper vannet inn til et renseanlegg før det går videre inn i anlegget, men det nye vannet utgjør bare en liten del av vannet i tankene. Vi har et resirkuleringsanlegg slik at vi renser vannet og bruker det på nytt og på nytt. Slammet og partiklene blir pumpet videre til en slamavdeling, hvor vi tar vi vare på og tørker dette. Mens det rensede vannet går tilbake i anlegget, går slammet i containere som leveres til Frevar og blir til biogass, sier Fredriksen.

Selskapet jobber nå med et nytt renseanlegg.

– Vi har en utfordring med flom i Glomma som gir dårlig vannkvalitet. Vi jobber derfor med et nytt renseanlegg. Målet er å få en stabil og god produksjon med det vi har av kapasitet nå, sier han.

Fokus på gjenbruk

– Hvorfor valgte dere å jobbe sirkulært?

– Vi har jo strenge krav på hva vi har lov til å slippe ut. Vi har vært gjennom en omfattende prosess om hva som ville være mest hensiktsmessig for oss. Nærheten til biogassfabrikken gjorde at vi valgte det. For oss tar det noen få minutter å kjøre containeren til Frevar, sier han.

Fredrikstad Seafood ble tidlig medlem i NCCE.

– Det har sitt utspring i at vi ville ha fokus på gjenbruk av slammet. Og det var noe av det første vi tok opp. Vi mener også at det er naturlig å være medlem når vi har tilhørighet på Øra. Det er naturlig å se hva som rører seg, og vi ønsker å vise at vi er en bærekraftig bedrift, sier Fredriksen.

– Hva skulle dere ønske myndighetene gjorde for å lette på utfordringene/gjøre det enklere å jobbe sirkulært?

– Vi skal ikke legge skjul på at det hadde vært enklere for oss hvis grensen for utslipp ikke var så streng. Vi sitter med en følelse av at vi har måttet akseptert ganske tøffe grenser i forhold til de som virkelig slipper ut mye, som landbruk og kloakk. Men vi gjør det vi er pålagt, og leter etter enda bedre teknologier. Likevel er det jo slik at på ett tidspunkt kan det bli så dyrt at det ikke er hensiktsmessig, sier Roger Fredriksen.

Følg Fredrikstad Seafood her:

Nettside

Facebook

LinkedIn

Instagram

Hadeland og Ringerike Avfallsselskap AS (HRA) ble etablert under dugnadsånden før OL på Lillehammer, og begynte med kildesortering av mat allerede i 1994. Selskapet var også tidlig ute da de begynte å produsere biogass allerede i 2005. Nå planlegger de å bygge ut biogassanlegget.

HRA samler inn, sorterer og gjenvinner avfallet fra cirka 27 500 husstander og 7000 hytter. Til sammen betjener selskapet rundt 68 000 innbyggere i kommunene Ringerike, Gran, Lunner, Jevnaker og Hole. I dag er det over 90 ansatte i HRA.

Samarbeidet mellom de fem kommunene om et avfallsselskap kom på plass tidlig på 1990-tallet.

− Det sies at det var dugnadsånden rundt OL på Lillehammer som gjorde at vi klarte å etablere HRA i 1992. Det var fem kommuner som ikke hadde så mye med hverandre å gjøre som gikk sammen og etablerte HRA som et aksjeselskap, forteller daglig leder Ole Petter Løbben.

− Kommunene valgte en eierform som gav litt større avstand til selskapet, og med et profesjonelt styre. I motsetning til en del andre avfallsselskaper, har vi ikke et tungt representantskap av politikere. Man kan si at selskapet med en gang ble sendt litt ut i kulda for å jobbe selvstendig med vårt oppdrag. Alle de fem kommunene skal ha like tjenester og likt gebyr, og vi fakturerer innbyggerne direkte, sier han.

Matsortering i 1992

Og noe av de første det nye selskapet innførte var sortering av matavfall. Allerede i 1994 ble matavfallet sortert i de fem kommunene.

− HRA engasjerte seg tidlig i våtorganisk avfall. Det var en dedikasjon fra gründerne i HRA at selskapet skulle finne gode løsninger for matavfallet, sier Løbben.

Flere ulike komposteringsteknikker ble forsøkt for å sirkulere næringsstoffene gjennom jordproduksjon. Men komposteringen skapte blant annet mye luktsjenanse for naboene.

− Det var ganske mange utfordringer før man landet på biogass i 2005. HRA ga opp ut-råtning og kompostering, og valgte heller å lukke det hele for å produsere biogass i anlegget på Trollmyra på Jevnaker. Anlegget produserte strøm og varme fra 2005. Men vi tok skrittet fullt ut i 2014. Da doblet vi kapasiteten og gjorde dette til en næringsvirksomhet for selskapet, sier han.

Henter matavfall i andre kommuner

Matavfallet fra de fem kommunene utgjør bare 25 prosent av de råstoffmengdene som blir omskapt i anlegget.

− Det er mange kommuner som har begynt å sortere matavfall, og vi har hentet fra Bærum og andre kommuner, blant annet Mandal, Ørsta og Volda. Å bli gode på biogass ble vår greie, og fra 2014 har vi kjørt alle bilene våre på egen gass. Vi selv bruker 40 prosent av gassen vi produserer. Resten selges ut i markedet. Og et titalls lokale bønder på Hadeland og Ringerike har brukt biorestene fra biogassproduksjonen som gjødsel helt siden 2005. At dette blir myndighetspålagt fra 2023 er 30 år for seint, sier Løbben.

− De gårdbrukerne som er ivrigst til å bruke biorestene våre sparer opp mot 100 tonn kunstgjødsel i året, sier han.

Vil øke kapasiteten

Anlegget foredler 20.000 tonn matavfall i året, men nå kan kapasiteten bli øket.

− Vi har konkrete planer om å doble kapasiteten. Vi tror at det er grunnlag for å hente mer matavfall i markedet, og vi har også god dialog med landbruket i området slik at vi kan ta inn husdyrgjødsel i produksjonen. Dette er også svaret på landbrukets klimautfordring, sier han.

Torsdag 14. desember vedtok styret i selskapet oppstart av et forprosjekt.

− Planen er å gjennomføre dette i løpet av første halvår i 2024. Vi tenker å bygge på og samtidig oppgradere anlegget med det nye som har skjedd innen teknologi. Gjennom prosjektet er planen at biogassvirksomheten skal stå helt på egne bein, sier han.

Begynte som avfallsdeponi

 − Det har jo vært store endringer siden HRA ble stiftet. Hvordan har folks forhold til avfall/ressurser endret seg? Og nærmer vi oss slik det bør være?

− Da vi begynte var Trollmyra-anlegget et avfallsdeponi for flere kommuner. Alt avfall gikk inn, og bare 10 prosent gikk ut igjen. I dag går 98 prosent ut igjen. Det forteller at bransjen er snudd helt på hodet i løpet av de 30 årene. Våre innbyggere ble ganske tidlig vant med kildesortering. Det har gjort at det har gått greit å innføre nye avfallstyper. Det har vært lite brems hos folk. Mange har vokst opp med dette, sier Løbben.

Han er likevel ikke så fornøyd med kildesorteringsresultatet som gjennomsnitt. Blant annet havner fortsatt halvparten av plasten og en tredel av matavfallet i restavfallsdunken.

− Vi må ta grep for å vekke opp folk igjen. Hele bransjen har en god vei å gå før kildesorteringsresultatet er tilfredsstillende, sier han.

Et grep som HRA har gjort, er et skoleprosjekt hvor alle 4. klasser blir invitert for å lære om sortering.

− Vi har invitert 4. klassingene på besøk hos oss i 20 år, og dette skaper holdninger i ung alder. Men når 4. klassingene blir unge voksne og studenter, så er det andre ting i livet som er viktigere enn god kildesortering. Vi må derfor utvide skolevirksomheten til både videregående skole og voksenlivet, sier han.

Større fokus på kildesortering

− Det kommer stadig nye regler for sortering og håndtering, og gjenbruk. Hva er det viktigste fremover slik dere ser det?

− Vi vil ha et enda større fokus på kildesortering. Jeg føler ikke at vi som bransje går nok i takt for å nå målet. Kildesortering kommer mer og mer, men det er også signaler om at man i noen grad ønsker å slutte med kildesortering, og det mener vi ikke er fakta- og kunnskapsbasert. Vi er redd for at enkelte aktører i bransjen skader alle aktørene. Det er ikke noe som selger bedre på Dagsrevyen enn at man kan slutte å sortere plast. Det er så lett å utnytte for de som ønsker å spre tvil. Bransjen må stå støtt i de valgene vi gjør og de rådene vi gir. Vi skal ikke klamre oss til gamle løsninger hvis det finnes nye og bedre, men det er helt avgjørende at vi er samstemte når vi kommuniserer, oppfordrer Løbben.

− Det er også viktig at myndighetene holder en tett hånd på, og håndterer alt som kommer fra EU på en god måte når det gjelder produsentansvarsordninger. Blant annet slik at innbyggerne ikke betaler flere ganger for at avfallet håndteres. Det kan fort bli dobbeltfakturering hvis myndighetene ikke er tydelige på hvor regningen skal sendes, sier han.

Digitalisering

HRA har også tatt i bruk en digital løsning som er starten på en ny oversikt over eget avfall for innbyggerne.

− Vi jobber akkurat nå med å ferdigstille full digitalisering av renovasjonsrutene våre. Dette vil gjøre dialogen med folk enda tettere og mer presis. Foreløpig er det vi som bruker den, men den er koblet direkte til kundemappa, slik at vi etter hvert kan ta nye skritt mot målet som er å kunne gi innbyggerne direkte tilbakemelding om sitt eget avfall.  Det eneste vi vet nå er at 50-60 prosent av restavfallet er feilsortert. Vi tror derfor det kommer til å skje en stor utvikling på digitale verktøy, sier han og nevner at det i dag er helt like gebyrer til tross for at det er stor forskjell på innsatsen folk gjør. Vi både kan og bør differensiere gebyrer etter hvor godt kundene sorterer, men mangler verktøy for å gjøre det, sier han.

Samarbeid med NCCE-medlemmer

− Hvorfor er dere medlem i NCCE?  

− Vi har meldt oss inn i nettverket som en strategisk beslutning fordi vi ønsker å samarbeide mer med andre aktører i bransjen. Vi er et lite selskap og kan ikke gjøre alt alene. Når vi for eksempel skal sikre at de avfallstypene vi leverer fra oss har god kvalitet, er vi nødt til å jobbe tett med de som mottar dem, sier han.

Til slutt kommer han med et lite hjertesukk.

− Det er en ting som ligger oss veldig på hjertet og det er at matavfall skal lagres og håndteres i papirposer. Det er fordi det til slutt havner på bondens jorde. Det blir alltid noen plastrester av plastposene. Våre innbyggere har alltid benyttet papirposer. De må selvsagt benyttes korrekt, men vi mottar svært få klager på at dette ikke fungerer. Hele Sverige bruker stort sett papirposer, og det går fint. Vi ser at kommunene som innfører sortering og ikke har eget biogassanlegg, gjerne bruker plast. Det er så unødvendig. Honnør til bergenserne som gikk for papirposer!

Følg Hadeland og Ringerike Avfallsselskap her:

Nettside

Facebook

Instagram

Stene Stål Gjenvinning AS har drevet med sirkulær økonomi siden 1928. I dag er fjerde generasjon av familien involvert i driften som også omfatter eierskap i flere andre selskaper.  – Vi er alltid på utkikk etter nye samarbeidspartnere og nye måter å avsette forskjellige avfallsfraksjoner på, sier Thor Øyvind Gøtz Stene, som er miljøleder i Stene Stål Gjenvinning.

Maleriet fra 1928 viser den nystiftede bedriften Fredrikstad jern og avfallsselskap som holdt til i et toetasjes hus i Thorbjørnsgate 20 i Fredrikstad. Kontrasten er slående til dagens bedrift som brer seg over et stort område på Øra. Store mengder metall behandles og sorteres av det imponerende anlegget. Men bedriften jobber med det samme nå som da, og har samlet seg 95 års erfaring på gjenvinning av metall.

Tradisjonell skraphandler

Fredrikstad jern og avfallsselskap ble etablert av Thor Stene i 1928, og ble driftet som en tradisjonell skraphandler.

– En skraphandler har jo ikke så godt rykte. Men en god del av det de gjorde er jo det vi prøver å få til nå gjennom sirkulær økonomi. Vi kaster så mye som kan brukes om igjen. Utviklingen har gått mot mer og mer nykjøp, mindre og mindre annengangsmarked. Dette må vi snu. For oss har skraphandler-bakgrunnen vært veldig viktig, sier Thor Øyvind Gøtz Stene. I tillegg til å sitte i ledergruppa i Stene Stål Gjenvinning, er han også styreleder i NCCE, samt styreleder i Norsk Returmetallforening i Norsk Industri – bransjeforeningen for alle som driver med retur av metall i Norge.

Les intervju med Thor Øyvind Gøtz Stene da han tok over som styreleder i NCCE våren 2023: – Vi må engasjere oss og våge litt mer!

Skraphandelen fra 1928 ble drevet videre av neste generasjon, Thor jr., Per og Enok Stene, og bedriften hadde flere ulike adresser i Fredrikstad sentrum.

– De tre drev med en blanding av gjenvinning av jernskrap til støperier og salg av ferdig stål. Da deres barn, Rune, Agnar og Øyvind Stene tok over, ble selskapet splittet i to. Stene Stål Produkter tok driften videre med salg av ferdig stål, mens Stene Stål Gjenvinning fortsatte med gjenvinning av jernskrap, forteller Thor Øyvind Gøtz Stene.

Selskapet het Fredrikstad jern og avfallsselskap ved oppstarten, dette ble seinere Thor Stene AS, før navnet ble Thor Stene og Sønner AS før det endte på navnet Stene Stål AS. Da selskapet ble splittet i gjenvinning og salg av ferdig stål fikk selskapene navnene Stene Stål Gjenvinning AS og Stene Stål Produkter AS.

Stort anlegg på Øra

I 2018 flyttet bedriften til Øra, og har nå 35 ansatte fordelt på administrasjon/regnskap, produksjon, transport og verksted. Hvert år håndteres rundt 50.000 tonn gjenvunnet materiale.

– I dag drives firmaet av Øyvind Stene, og min søster Aina og meg i fjerde generasjon er involvert i bedriften. Etter at selskapene ble splittet, har Stene Stål Gjenvinning investert oppstrøms, nedstrøms og i støtte, sier Stene.

En rundtur på anlegget på Øra viser vrakbiler og annet metall som knuses og deles opp i sine enkelte faktorer, før fragmentene sorteres i rask rekkefølge. Etter mottak går tingene til sortering og behandling, klipping, pressing og kverning, før de gjenvunne ressursene sendes videre i næringskjeden. Produktene leveres blant annet til støperier, smelte- og stålverk. Blant annet er alle Jøtuls vedovner som er produsert i Norge laget av jernskrap fra Stene Stål Gjenvinning.

– Metaller har den fantastiske egenskapen at de kan gjenvinnes på nytt flere ganger. Alle produkter av metall som vi omgir oss med, kan derfor i utgangspunktet smeltes om og metallet brukes på nytt i produksjon av nye produkter, sier Stene.

Eier flere selskaper

I tillegg til hovedbedriften er Stene Stål Gjenvinning i dag eier/deleier i flere andre selskaper. Blant disse er shredderen Metallco Stene. Metallco Stene ble stiftet sammen med Norsk Metallfragmentering, et selskap som var eid av Oppland Metall, Stensli Gjenvinning og Metallco. Det første navnet på dette selskapet var Norsk Metallfragmentering øst. Da Metallco kjøpte opp/fusjonerte med Oppland Metall ble selskapet døpt om til Metallco Stene, men eies fortsatt av Norsk Metallfragmentering.

Stene Stål Gjenvinning er også eier/deleier i kabelgranuleringsanlegget Metallco Kabel, smelteverket Hafsil AS, servicemekanikeren NorSer Recycling, samt avfallsselskapet Indre Østfold Gjenvinning.

Hafsil AS er et samarbeid mellom Stene Stål Gjenvinning og Nordox, mens Halden og Indre Østfold Gjenvinning er heleid av Stene Stål Gjenvinning.

Investeringene har gitt resultater.

– Vi er en fortrukket partner når det kommer til norske støperier og smelteverk som benytter jernskrap som råvare, sier han

Profesjonalisering

I tillegg til at bedriften har hatt en kraftig vekst, så har det også vært store endringer i bransjen siden oppstarten for snart 100 år siden.

– Det har vært en stadig profesjonalisering av bransjen. Det er mer fokus på verdikjeder og prosess. I de siste årene så merker man også et trykk fra EU på rammevilkår og krav til drift, sier han.

– Kommer vi noen gang dit at vi ikke har avfall og at alt er ressurser innenfor deres felt?

– Med den teknologiutviklingen vi har i dag er det fristende å si ja, men igjen så stilles det høye krav til produkter som blir satt på markedet generelt, at man er nødt til å benytte «farlige stoffer» på grunn av deres egenskaper, sier han.

– Hva må til for at vi skal komme dit?

– Teknologiutvikling og fokus på materialvalg ved design av produkter. Designsiden må tenke mer på produktet sitt som avfall. Det er den eneste måten man kan få skikkelig bukt med det som ikke kan gjenbrukes. De som driver med design av produkter må snakke med avfallsbransjen. I dag er tanken at de som håndterer avfallet skal løse utfordringene, men løsningen må være klar helt fra produktene lages. Trenger virkelig produktene å bestå av så mye forskjellig? Må det blandes slik at det ikke kan sorteres? Og dessuten må alle sirkulære produkter også være bærekraftige, sier han.

Bremses av formuesskatten

Stene Stål Gjenvinning har ikke store utviklingsplaner akkurat nå.

– Men vi lever alltid etter visdomsordene «den dagen man slutter å investere, starter man nedtellingen», så noe har vi på gang, smiler Stene.

– Hva er de største utfordringene for å komme i mål med de videre planene?

– Formueskatt er en vesentlig brems! Stort sett er mange av de store selskapene innen avfall eid av svenske eller andre utenlandske aktører. På grunn av formueskatten vi har i Norge i dag, så starter vi hvert år i minus i forhold til dem. Vi må ta ut utbyttet som vi igjen må skatte av for å betale formueskatt uavhengig av resultatet til bedriftene. Det er kjedelig å måtte spille på bortebane hele året rundt, sier han.

Lovverk slår feil ut

– Hvilke(t) tiltak skulle dere ønske kom på plass for at dere skal nå målene?

– Om vi skal se litt mer på det stedsspesifikke, så har vi en kronglete vei ut fra Øra Industriområde. Veien til E6 burde vært dimensjonert for all den tungtrafikken som kommer, ikke bare til oss, men til og fra hele industriområdet, sier han.

– Vi opplever også at rammevilkår og lovverk kan slå feil ut. Veien fra avfall til råvare skulle vært enklere for flere fraksjoner. Vår bransje er styrt av utslippstillatelser, det er et tidkrevende arbeid og når bransjen er i rask utvikling, så må man hele tiden vente, fastslår Stene.

Dette er også noe av bakgrunnen til at bedriften har vært medlem av NCCE siden oppstarten.

– Vi er alltid på utkikk etter nye samarbeidspartnere og nye måter å avsette forskjellige avfallsfraksjoner. Vi er opptatt av samarbeid og utvikling. Vi ønsker også å holde oss oppdatert på det som skjer, sier han.

Gir tilbake til lokalsamfunnet

På nettsiden har Stene Stål Gjenvinning et fint sitat: Er du for stor til å gjøre noe lite, er du også for liten til å gjøre noe stort.

– Dette er et slags motto som sitter igjen etter min farfar, Enok Stene. Men jeg er personlig veldig glad i det uttrykket. Du skal yte god service for småkunder og du skal yte tilbake til samfunnet. Du skal være med på de små tingene for å være noe. Vi er en Fredrikstad-bedrift, og for oss er det å sponse en frivillig skatt. Vi støyer og støver, og skal yte tilbake til nærmiljøet. Derfor er det viktig for oss å sponse idrett i lokalsamfunnet, og det skal vi fortsette med, fastslår Thor Øyvind Gøtz Stene.

Les mer om Stene Stål Gjenvinning her:

Nettside

Facebook

Mepex har en ambisjon om et samfunn uten avfall og at bedriften skal være en katalysator for nødvendige endringer. 35 år etter oppstarten er nye sirkulære konsepter med vekt på avfallsreduksjon, ombruk og gjenvinning en stadig viktigere del av selskapets arbeid.

Asker-bedriften Mepex har en historie tilbake til 1988. I utgangspunktet var det tre selvstendig næringsdrivende med ingeniørbakgrunn som begynte å jobbe sammen. Bedriften vokste og hadde lenge rundt ti ansatte, deretter var de 15, men de siste årene har antall ansatte vokst til 26.

– De tre siste årene har vi hatt en vesentlig vekst. I 2022 endret vi bedriftsmodellen og inviterte de ansatte inn på aksjonærsiden.  Det resulterte i 13 ansattaksjonærer. Vi er veldig fornøyde med at så mange ansatte så verdien av medeierskap. I 2023 fikk vi inn AF Gruppen som hovedaksjonær, sier Frode Syversen som er daglig leder, og som har vært med siden 1991.

Tverrfaglig miljø

Også faglig har bedriften hatt en stor utvikling, og regnes nå som et av de store kompetansemiljøene innenfor avfall og sirkulærøkonomi. Mepex utfører et bredt spekter av små og store prosjekter i hele landet.

– Fra å være en ingeniørbedrift har vi fått et tverrfaglig miljø.  Vi har økonomer, analytikere, kommunikatører og samfunnsvitere som jobber sammen mot samme mål: Hvordan få til en sirkulær økonomi og hvordan redusere mengden avfall, sier Syversen.

Forbereder EU-regler

En oppdragsgiver gjennom mange år er Miljødirektoratet, og i 2022 vant Mepex en tilbudskonkurranse som sikret en fireårs rammeavtale sammen med Oslo Economics og Eunomia. Miljødirektoratet skal implementere nytt EU-regelverk i Norge, og trenger analyser og data som grunnlag for dette arbeidet.

– Vår oppgave er å forberede implementering av de nye EU-reglene. Det er en tsunami av regler som kommer, og vi gjør konsekvensutredninger, kartlegginger og vurderinger av virkemidler, sier Syversen.

Sorteringsanlegg for plastemballasje

Mepex jobber med mange spennende prosjekter. Ett av prosjektene er sammen med Plastretur. Det skal bygges et nasjonalt anlegg for plastemballasje i samarbeid med Tomra. I dag finsorteres og gjenvinnes plastemballasje fra norske husholdninger hovedsakelig i Tyskland, mens halvparten av plastemballasjen samlet inn fra industri, bygg, handel og landbruk gjenvinnes i Norge.

– Målet er å ta ansvar for plastemballasje nasjonalt i stedet for å være avhengig av europeiske anlegg. Dette er et veldig spennende prosjekt. I 25 år har vi sendt plast ut av Norge, nå skal alt sorteres her i landet. Dette gir en mye mer transparent verdikjede, sier Syversen.

Sortering av tekstiler

Mepex leder også et nasjonalt prøveprosjekt for innsamling og sortering av tekstiler. Bak prosjektet står NF&TA (Norwegian Fashion & Textile Agenda), som er klyngen for tekstilnæringene i Norge. Hvert år kaster hver av oss rundt ti kilo med tekstiler, klær og sko i restavfallet. Mesteparten av det vi kaster, kunne vært brukt om igjen eller gått til materialgjenvinning og blitt til nye produkter.

– Minst mulig skal kastes i restavfallet. Vårt mål er å øke både utsorteringen av tekstiler, klær og sko, og øke andelen tekstiler til ombruk. Vi piloterer nye innsamlingsløsninger for brukte tekstiler i kommunene. I løpet av 2024 skal alle kommuner har en løsning for dette. Vi skal demonstrere metoder og se på nye samarbeidsløsninger. Det er viktig med kunnskap om nedstrømsarkitektur. Prosjektet startet i fjor høst, og resultatrapporten fra pilotene skal lanseres i november, sier Syversen.

Avfallsstatistikk

Et annet prosjekt han trekker fram, er arbeidet med en bedre avfallsstatistikk i Norge. Dette prosjektet gjøres i samarbeid med Avfall Norge.

– Vi har nettopp lansert en statistikk-nettside som vi har vært med på å utvikle, og som vi skal drifte og oppdatere. Siden viser hvor vi er i dag og hvor veien går videre. Blant annet viser siden hvor vi er i prosessen med å implementere nye EU-regler, sier Syversen.

Se nettsiden her

Du kan lese om flere av Mepex sine prosjekter her

Vendepunktet kommer nå

– Det har vært store endringer rundt håndtering av avfall og innføring av sirkulærøkonomi i de 35 årene dere har drevet. Hva var vendepunktet – eller har vi ikke kommet dit ennå?

– Det har skjedd mye de siste 35 årene, mer kildesortering, mer forbrenning og mer biogass, men det har gått sakte. Vendepunktet blir implementeringen av de nye ambisiøse EU-kravene. Det løftet vi skal ta frem til 2030 og 2035 kommer til å kreve mye av oss. Jeg tror vi får et vendepunkt i disse årene frem mot 2030, sier Syversen.

– Hva er Mepex sine utviklingsplaner videre?

– Vi har en klar vekstambisjon. Og vi har en ambisjon om et samfunn uten avfall og at vi skal være en katalysator for nødvendige endringer. Så langt har vi vært heldige og fått rekruttert dyktige mennesker, og opplever selv at vi er en attraktiv arbeidsplass, sier han.

Mepex har satset på å rekruttere de gode hodene, men også de som har vilje til å endre det samfunnet vi lever i. Trolig vil det bli enda større behov for det Mepex kan tilby med de utfordringene Norge og verden står overfor.

Samarbeid med NCCE-medlemmer

Mepex var medlem i NoWaste, og ble med videre etter sammenslåingen med NCCE.

– NoWaste var en interessant klynge, som vi ønsket å støtte opp om. Vi hadde også samarbeid med NCCE, og det var helt naturlig å fortsette medlemskapet etter sammenslåingen. Vi ønsker å være med i et nettverk og å være med i prosjekter som nettverket jobber med, sier han.

Og Mepex samarbeider med flere andre medlemmer i NCCE om innovative prosjekter. Ett av disse er at de bistår Østfold Avfallssortering (ØAS) med planlegging og bygging av et nytt ettersorteringsanlegg i Viken park. ØAS var forrige måneds sirkulære helt. Les hele intervjuet her.

– Dette er et langsiktig og spennende prosjekt. Vi følger opp leverandøren, og skal også være med under utbyggingen, sier Syversen.

Mepex har også jobbet mye sammen med RfD, Vesar, Lindum og Sirkel.

– Vi har også hatt gode samarbeidsprosjekter med NORSUS, vi utfyller hverandre på mange måter, sier han.

Stolt av resultatene

 Avslutningsvis vil Frode Syversen gjerne fremheve de ansatte i Mepex.

– Jeg er stolt av hva vi får til sammen, det er en utrolig bra gjeng, som blant annet har bidratt til utbygging av store avfallsanlegg og utvikling av egne digitale verktøy for klimaregnskap og avfallsanalyser. Jeg vil også framheve vårt eget analyseteam, som reiser land og strand rundt og gjør plukkanalyser av avfall. Dette gir oss en unik innsikt i avfallsstrømmene og hvordan avfallssystemene fungerer i praksis. Noe av det mest verdifulle vi har er nettopp vår database med plukkanalyserdatabaser og kunnskap, sier han.

Følg Mepex her:

Nettside

LinkedIn

Facebook

Instagram

Østfold Avfallssortering bygger et ettersorteringsanlegg som benytter den aller nyeste teknologien for sortering av restavfall. Samtidig er ØAS i gang med å utrede nye innovasjoner. – Selv om vi nå bygger et av Norges mest moderne ettersorteringsanlegg, må vi se etter nye måter å sortere slik at vi kan hente ut flere ressurser av avfallet, sier daglig leder Roy Ulvang.

Østfold Avfallssortering (ØAS) er et interkommunalt selskap eid av kommunene Fredrikstad, Sarpsborg, Halden, Rakkestad og Hvaler, sammen med det interkommunale selskapet MOVAR. Sammen bygger de et ettersorteringsanlegg som sorterer avfallet etter materialtype og form. Etter planen skal anlegget være operativt i 2026.

– ØAS ble stiftet fordi våre eierkommuner så at noe måtte gjøres for å møte de varslede kravene til materialgjenvinning. Det er en stor fordel å løse denne utfordringen sammen fordi det gir nok volum til at det kan gjøres effektivt, sier Roy Ulvang.

Møter nye krav

Norsk avfallsforskrift ble strammet inn fra 1. januar 2023. Den nye forskriften krever at norske kommuner sørger for utsortering ved kildesortering av matavfall fra husholdninger, utsortering ved kildesortering av park- og hageavfall fra husholdninger og utsortering ved kildesortering eller ettersortering av plastavfall fra husholdninger som kan materialgjenvinnes.

Forskriften innebærer også at i 2028 skal minst 50 prosent av plastavfall som kan materialgjenvinnes og er samlet inn fra husholdninger, utsorteres. Kravene øker raskt, og i 2035 skal hele 70 prosent av plastavfallet være utsortert.

– Selv om våre innbyggere er flinke til å kildesortere, så er ikke det tilstrekkelig for å nå de nye kravene. Kommunene har vært flinke til å kommunisere for å få innbyggerne til å sortere så riktig som mulig, men vi kommer ikke opp på det nivået som kreves. Vi må ta i bruk teknologi for å klare dette, sier Ulvang.

I 2015 begynte kommunene i Østfold å diskutere et samarbeid, og det ble gjort sonderinger og mulighetsstudier.

– Det ble gjennomført skisseprosjekt og forprosjekt, før selskapet ble stiftet 14. november 2019. Dette er det største miljøprosjektet kommunene har i fellesskap, sier Ulvang.

Sorterer ut plast og metall

Anlegget skal bygges i Viken Park i Fredrikstad, og det skal ta imot restavfall fra rundt 267.000 innbyggere i Østfold. Det betyr omkring 50.000 tonn avfall per år.

Den teknologiske løsningen i det nye ettersorteringsanlegget sørger for at plast og metaller blir sortert ut av restavfallet. Disse ressursene går deretter videre til egne anlegg for gjenvinning. Det som ikke kan brukes til gjenvinning, vil gå til energigjenvinningsanlegg.  

– Avfallet må sorteres på størrelse først, gjennom en type sikt, og deretter sorteres det etter materialtype. Siden 90 prosent av det fossile avfallet vil bli fjernet i sorteringen, blir det en betydelig miljøgevinst i forhold utslipp ved forbrenning, sier Ulvang.

På denne videoen ser du prinsippet på tilsvarende anlegg i Stavanger:

I dag sorteres omkring 25 prosent av plasten ved kildesortering. Det nye anlegget vil sortere ut mer enn 85 prosent av plasten fra restavfallet.

Fortsatt kildesortering hjemme

Men kildesorteringen som gjøres av innbyggerne vil fortsatt være viktig. Plast kan kastes i restavfallet, men matrester må fortsatt skylles ut av plasten. Matavfall skal fortsatt sorteres for seg, og glass for seg.

– Vårt sorteringsanlegg blir et nytt nivå i verdikjeden. Vi får tak i nesten all plasten som innbyggerne kaster. Deretter sendes plasten videre til neste ledd i verdikjeden som finsorterer plasttypene. Plasten har forskjellige egenskaper og smeltepunkt, og må derfor sorteres på plasttype, sier han.

Det kommende anlegget er på størrelse med IVARs ettersorteringsanlegg i Stavanger og Romerrike avfallsforedling. Alle de tre anleggene vil ha samme kapasitet når det gjelder mengden avfall som håndteres per time.

I normal drift i 2026

Status for ettersorteringsanlegget nå er at eierne i august 2023 vedtok investeringsbudsjettet. Det betyr at ØAS nå kan inngå avtaler for teknologianlegget.

– Vi har gjennomført en leverandørkonkurranse og kan signere kontrakt i desember. Selve det teknologiske anlegget vil bli bygget hos leverandør, parallelt med at bygningen settes opp i Viken Park, sier han.

En viktig milepæl for fremdriften kommer når reguleringsplanen for Viken Park blir vedtatt, noe som trolig vil skje neste sommer. Da kan ØAS begynne å opparbeide tomt og forberede bygget. Planen er å gjøre bygningen ferdig og installere selve sorteringsanlegget i løpet av 2025.

– Deretter vil det være noen måneder med innkjøring av anlegget og testing. I midten av 2026 håper vi å være i normal drift, sier Ulvang.

.

I dag er det tre faste ansatte i selskapet, og tillegg er det knyttet en del konsulenter til arbeidet. Blant annet jobber NCCE-medlemmene Mepex Consult og Multiconsult for ØAS. Dagens prosjektorganisasjon går over til å bli en driftsorganisasjon med flere ansatte når anlegget settes i drift.

Leter etter nye muligheter

Parallelt med at anlegget planlegges og forberedes, jobber ØAS med mulighetsstudier og innovasjon.

– Selv om vi nå bygger et av Norges mest moderne sorteringsanlegg må vi se etter nye måter å sortere på, sier han.

Blant annet har ØAS hatt samarbeid med to studenter som har jobbet med bleier. Les mer her.

I tillegg har ØAS et prosjektsamarbeid med andre som har, eller planlegger å bygge, ettersorteringsanlegg, rundt de minste partiklene i avfallet, de som er 0 – 6 cm store.

– De minste partiklene har ofte gått til forbrenning og energigjenvinning. Vi ser nå på om det er mulig å sortere det ut til materialgjenvinning. Samarbeidsprosjektet har fått ti millioner kroner i støtte fra Forskningsrådet. Vi beskriver problemstillingen og vil deretter lyse den ut på anbud. Så er det opp til leverandørene å utvikle en løsning, sier han.

Samtidig jobbes det med å undersøke hvordan disse ressursene kan brukes når de er sortert ut, og hvem som er interessert i å bruke dette.

Og det vil stadig komme nye oppgaver og utredninger når anlegget er åpnet.

– Vi tror at kommunene må gjøre noe med de store mengdene avfallet som folk leverer på sorteringsstasjonene. Nesten halvparten av avfallet en husholdning kaster i løpet av et år blir levert på gjenvinningsstasjonene. Dette må sorteres og i større grad gå til gjenvinning. Det kan være at ØAS blir involvert i dette, sier han.

Synergier i NCCE

ØAS er medlem i NCCE, og mener det er nyttig på flere måter.

– Som et ledd i den sirkulære økonomien er det naturlig å være medlem i NCCE. Det gir oss mulighet til å finne synergier og samarbeid med andre medlemmer i klyngen. Vi har ingen konkrete problemstillinger som vi jobber med akkurat nå, men har dialog med flere medlemmer i NCCE. Blant annet rundt et samarbeid om å ha bedre tilbud til lærlinger. Det er fint at flere typer virksomheter kan samarbeide om å skaffe kompetanse til gjenvinningsindustrien på Øra, sier Ulvang.

– Kommer vi noen gang dit at vi ikke har avfall og at alt er ressurser?

– Det er en visjon og et mål. Men det er mye som skal endres på før vi kommer dit. I en perfekt sirkulær økonomi er det ikke rom for å bruke stoffer som ikke kan resirkuleres. Men det er mye historisk materiale som fortsatt er i bruk og som har levetid på mange tiår, som vil bli avfall en gang. Overgangen til en fullstendig sirkulær økonomi er langt fram, men vi må ha det som en visjon, sier Roy Ulvang.

Følg Østfold Avfallssortering her:

Nettside

LinkedIn

MS Donna AS benytter de delene av kongekrabbene som tidligere ble kastet av næringen. Nå finner du disse delene på en tallerken hos noen av de aller mest anerkjente restaurantene i Europa. Men MS Donna gir seg ikke der. Neste steg er å lage næring av restproduktet etter kraft-koking. Og kunnskap fra kongekrabbe-industrien er nyttig når bedriften jobber med å finne løsninger for hvordan stillehavsøstersen kan brukes.

MS Donna ble grunnlagt i 2010 og relansert i 2016. Bedriftens mål er å være helhjerta, genuin, kunnskapsrik og omtenksom. Kjernevirksomheten er foredling av kongekrabbe og utvikling av sirkulære, gode produkter og tjenester av sjømat.

Historien startet i 2010 da Kjell Olav Rugset jobbet som yrkesfisker i Finnmark.

– Jeg la merke til hvordan kongekrabbene ble behandlet og hva som ble gjort med restråstoffet etter slakting. Da kom ideen om at det må være en bedre måte å gjøre dette på. Året etter, i 2011, startet arbeidet med å se nærmere på dette, og å finne ut av hvordan, sier Rugset.

Kongstanken er å bruke mer av kongekrabbene enn det som har blitt gjort hittil.

– Vi har som målsetting å benytte hele kongekrabben, og ikke bare beina som langt på vei er det eneste som har blitt brukt frem til i dag. Under pandemien fikk vi anledning til å fortsette arbeidet med forskning og utvikling som var startet, med å finne oppskrift og metode for å benytte skallet fra kongekrabben. Med støtte fra virkemiddelapparatet startet vi opp i Asker. Etter et nært samarbeid med flere av de aller råeste kjøkkensjefene i Norden, kom vi frem til en oppskrift på en basekraft som vi i dag leverer til prima restauranter i Norge og eksporterer til Europa, i tillegg til matkassen Kokkeløren, sier Rugset.

Halen var en del av kongekrabbene som heller ikke ble benyttet. Den smaker like godt som beina, men var et ukjent produkt for de fleste.

– Vi har banket på ufattelig mange dører og introdusert kongekrabbehaler for hotell-, restaurant- og catering-markedet, og det har vi lykkes med. Med kraften og halene har vi lykkes med å benytte inntil 97 prosent av kongekrabben, og det er vi veldig stolte av. Det er fint å se at andre følger etter, sier han.

Se film om hvordan MS Donna arbeider:

I tillegg jobber MS Donna med å levere sirkulære og skreddersydde premium-produkter som gir kundene forutsigbarhet. Som eneste leverandør tilbyr de for eksempel stykningsdeler av kongekrabbe.

– Våre kunder kan derfor bruke sin tid på å tilberede mat istedenfor å rense kongekrabbe. Samtidig reduseres svinnet betydelig, sier Rugset.

Bedriften har gjort seg bemerket på grunn av den gode kvaliteten. I februar var MS Donna en av tre finalister i kategorien for norsk, foredlet sjømat i en kåring som ble gjort av Det norske måltid.

Lager næringsbuljong av kraftrester

Også restene etter kokingen av kongekrabbekraft kan brukes til nye produkter.

– Kongekrabbekraft er mitt hjertebarn. Men etter at vi har kokt kraften, sitter vi igjen med en bio-rest. Denne har vi analysert, og vi ser at den er veldig næringsrik. Smaken er trukket ut når vi koker kraft, men vi planlegger å bruke restproduktet til en buljongterning eller i en tørrpose. Sammen med ris og vann kan dette tørrstoffet gi fullverdige måltider i land som opplever feil – og underernæring og sult. Ris er en av de største tilgjengelige kildene til mat og med det tilgang på næring, men den er langt ifra den beste kilden. Vi tenker at tørrstoffet fra krabbeskallene sammen med vann og ris kan danne måltider som inngår hos for eksempel Verdens Matvareprogram. Vi jobber nå med å videreutvikle tørrstoffet, og ønsker samarbeid med helseinstitusjoner til å måle biotilgjengelighet for å se hva menneskekroppen evner å ta i bruk av denne næringen. Vi tror vi kan få dette til. Da har vi brukt maritimt avfall som ressurs to ganger, sier han.

Stillehavsøsters blir jordforbedrer

Planen videre er å utvide sortimentet til flere skalldyr og fisk, med samme bærekraftige fundament. Første prosjekt er stillehavsøstersen som har dukket opp i Oslofjorden i store mengder. MS Donna jobber utfra den samme forretningsmodellen som med kongekrabbene, og ser først og fremst på hvordan skallet kan brukes som en ressurs.

– Vi baserer oss på det samme tankesettet, og hadde dermed en modell klar. Vi jobber ikke med våtdelen av østersen for konsum ennå, men ser på hvordan vi kan bruke skallet industrielt. Dette er et prosjekt som er for stort for MS Donna alene med et vanvittig potensial, så vi har løftet det inn hos bedriftsnettverket NO17. Takket være NO17 er planene blitt løftet, bearbeidet og realisert. Kommunene rundt Oslofjorden er blitt tilknyttet prosjektet og vi har sammen sett på hva vi kan få til med dagens situasjon. Kommunene står for innhøstingen sammen med frivilligheten, men de har tidligere ikke hatt noe sted å gjøre av østersene, sier han.

I samarbeid med Lindum er det nå åpnet et mottakssted hvor østersene går inn i en sirkulær prosess.

– Østersskallene males/valses og komposteres sammen med kvist. Den nye massen ligger i 12-15 måneder før den går tilbake til kommunene som jordforbedrer, sier han.

Hittil i år er det plukket 10-12 tonn østers i Oslofjorden til prosjektet, og det er planlagt flere dugnader etter sommeren. Prosjektet fikk arbeidstittel «Oslofjordprosjektet», nå heter bidragsyterne «Østersheltene». Prosjektet ledes av NO17 og er et samarbeid mellom det private næringsliv, det offentlige og frivillige organisasjoner: Kommunene Asker, Bærum, Nesodden og Oslo, MS Donna, Lindum og Oslofjorden Friluftsråd.

Les mer om prosjektet her.

– I fortsettelsen har vi samarbeid med OBOS og det svenske designerfirmaet ITG som ser på alternative materialstrømmer inn i byggebransjen, blant annet. Et annet selskap i Sverige ser på å 3D-printe hus hvor de skal bruke mye betong. Det interessante er om skall fra stillehavsøsters kan være en innsats i betongen. I tilfelle har dette et veldig stort potensiale. Med den formeringen som østersen har, så er det en utømmelig kilde, sier han.

Sosiale arbeidsplasser

MS Donna er oppkalt etter fiskebåten som Kjell Olav Rugset hadde i Finnmark. Han var fisker fra 2010 til 2014, da han ga seg for en periode. I 2016 ble bedriften startet opp igjen i Asker.

– Dette er en arbeidssituasjon som tillater stor takhøyde. Hos meg skal det være rom for mange. Jeg var tidlig i kontakt med Wayback som er en organisasjon for tidligere innsatte. Det begynte med at jeg så en reklame med en mann som ville tilbake til samfunnet, sier han.

Reklamen med bildet av den fortvilte mannen ble starten på det som kjennetegner MS Donnas sosiale profil i dag.

– Mange av de samme utfordringene finner man hos grupper med innvandrerbakgrunn. Jeg er ambassadør for det som tidligere het Jobb Asker, som er et program for integrering og inkludering. Problematikken med hull i CV-en er også gjeldende for mennesker med innvandrerbakgrunn. Under pandemien var det mange andre som også mistet jobben, og de som allerede hadde utfordringer kom enda lengre bak i køen. Da ble det enda mer viktig å fremsnakke inkludering og integrering. Problemløsning gjøres annerledes hvis du har en annen bakgrunn. Dette var noe vi selv opplevde da vi flyttet nordpå for å bli fiskere. Det er en stor fordel på en arbeidsplass å sette sammen mennesker med ulik bakgrunn, sier han.

I dag har MS Donna to ansatte i tillegg til gründeren selv. De to jobber i produksjonen og har fått opplæring av internasjonale kokker, men de har også andre arbeidsoppgaver i bedriften.

– Vi har blitt kjent med utfordringene for de som faller litt gjennom i den norske velferdsstaten. Vi oppdaget at enten så må du jobbe 100 prosent eller så må du ikke jobbe i det hele tatt. Å ha en mindre stilling er ikke verdsatt. Dette blir helt feil fordi en deltidsjobb kan være veien til en fulltidsstilling, sier han engasjert.

Nettverk og gründerhus

MS Donna har kontorplass hos et annet NCCE-medlem: RE Gründerhus.

– Fordelen ved å sitte på RE Gründerhus er å møte flere som opplever samme type utfordringer som vi har. Utfordringer knyttet til drift, vekst, utvikling, tilgang på kompetanse og kunnskap fra ulike bransjer er gjeldende hos flere. Det fine er at da finnes det også gode svar, sier Rugset.

MS Donna var med på etableringen av klyngen NoWaste! og ble med videre etter sammenslåingen med Norsk Senter for Sirkulærøkonomi.

– Ønsket om å finne gode løsninger og å kunne påvirke i riktig retning var bakgrunnen for denne etableringen. Dette har ikke endret seg. Å være medlem i Norges største sirkulære klynge gir oss muligheten til å delta på en arena hvor faktiske endringer skjer i samspillet mellom store og små. Vi har også muligheten til å lære av likemenn og å virkelig ha fingeren på pulsen hva gjelder sirkularitet innenfor lovverk, utdanning, næring og ikke minst muligheter, sier han.

– Hvilke(t) tiltak skulle dere ønske kom på plass for at dere skal nå målene deres?

– En kombinasjon av gulrot og pisk. Strengere lover og regler som bedre ivaretar overgangen fra lineær til sirkulær økonomi. Men også intensiver som premierer rasjonelle tiltak som øker hastigheten i overgangen, men mest av alt øker rekrutteringen og ønsket om å drive riktig. Mange gode løsninger finner du ikke nødvendigvis hos de aller største aktørene, men heller hos gründere og entreprenører som står opp om morgenen for å gjøre en forskjell. Disse er vi alle avhengige av for å kunne gjøre en reel impakt og forskjell. Så jeg ønsker meg en økt satsning på dette området, sier Rugset.

Gjør det!

– Har du noen gode råd til andre som har en god ide innenfor sirkulær økonomi og vil starte opp?

– Gjør det! Og vær tro mot ideen. Erkjenn mangler og svakheter, forsøk å knytte deg til et miljø som RE Gründerhus for å imøtekomme dette best mulig. Engasjer deg, bli medlem i relevante nettverk og klynger. Legg til rette for omstilling. Og, husk at bærekraft også handler om å drive lønnsomt, fastslår Kjell Olav Rugset.

Følg MS Donna her:

Nettside

Facebook

LinkedIn

Instagram

Lindum har nettopp fylt 25 år, og har i alle disse årene kontinuerlig søkt etter – og vellykket tatt i bruk – innovative løsninger for å utnytte ressursene som finnes i avfall. Selskapet satser på stadig nye områder, som blant annet returtre hvor de øker kvaliteten på flisen så mye at den går inn i produksjon av biokull eller blir til nye møbler.

Lindum jobber for å gjenvinne ressurser, redusere klimagassutslipp og ta miljøgifter ut av kretsløpet.

– Dette oppdraget oversetter vi hos oss til tre hovedsatsingsområder som vi har høyt fokus på og erfaring med: Behandling av forurensede masser, organisk avfall og trevirke, sier administrerende direktør i Lindum, Pål Smits.

1. mars 1998 ble Lindum etablert som en del av Drammen kommune sin oppgave om å behandle matavfallet fra alle husstandene i Drammen og åtte nabokommuner. Kommunene skulle starte kildesortering av husholdningsavfallet med ressursutnyttelse, fra avfall til verdi.

I 2001 gikk Lindum fra å være et KF til å bli et AS. Siden har selskapet utvidet med anlegg og datterselskaper flere steder i landet. I dag er Lindum majoritetseier i tre selskaper, og minoritetseier i to. De har rundt 165 ansatte fordelt over sju lokasjoner på Østlandet, Vestlandet og Sørlandet.

Forskning og utvikling

Utviklingen i avfalls- og gjenvinningsbransjen har vært enorm på de 25 årene som har gått siden Lindum ble etablert.

– Det har vært en reise i innsamlingsmetoder, opplæring og bevisstgjøring av forbrukere, sorteringskrav og lovendringer som har gjort det mulig for oss og andre å tenke nytt. Bransjen har gått fra å være en problemløser for alt vi mennesker ville bli kvitt, til å også bli en kompetansetung bidragsyter inn i mange andre deler av samfunnet, som bygg og anlegg, matproduksjon, transport og så videre, sier Smits.

Lindum så tidlig at forskning og utvikling var veien å gå.

– Ingen hadde tråkket opp stien før oss, og utfordringene kom sammen med første lass matavfall den gangen i 1998. Lukt, behandlingstid, behandlingsløsninger. Noen ideer bar ikke frem, mens andre fikk fart på både komposteringsprosesser og vår motivasjon til å jobbe videre med løsninger for ulike typer avfall, forklarer direktøren.

– FoU har derfor blitt ved oss, og vi ser stor verdi av slikt arbeid inn i utviklingen av bransjen og samfunnet for øvrig. I dag har vi en egen avdeling som jobber dedikert med dette. Den består av en rik sammensetning av mennesker og kompetanse som jobber for å utvikle eksisterende og ny teknologi, renseteknikker, nye anvendelsesområder for avfallsressurser og produktutvikling, fortsetter han.

Lindums FoU-avdeling har for tiden gående nærmere 20 prosjekter som skal resultere i optimalisering av eksisterende prosesser og utvikling av nye behandlingsprosesser.

Fra avfall til ressurser

Lindum er opptatt av at avfallet kan bli nye råvarer som kan gå inn i kretsløpet igjen, og selskapet kan vise til mange eksempler på hvordan de jobber for at avfall blir til nye ressurser. Sigrid Hilsen er direktør for innovasjon og forretningsutvikling i Lindum og forteller at dette i Lindum tradisjonelt har handlet om behandling og kompostering av organisk avfall som matavfall og kloakkslam, men de siste årene har det skjedd, og er i ferd med å skje, mye på andre områder også.

– Vi tar imot store tonnasjer med returtre rundt omkring i landet. Tidligere har dette blitt kvernet og solgt som flis til forbrenningsanlegg, mens de siste fem årene har vi jobbet hardt for å øke kvaliteten på flisen og samtidig finne egnede løsninger for materialgjenvinning. Arbeidet har båret frukter, og gjennom samarbeidet med Vow Green Metals AS skal Lindum levere flis til biokullproduksjon som vil erstatte fossilt kull i produksjonen av metaller. Parallelt med dette samarbeider vi også med store møbelprodusenter, så flisen vi lager kan bli til sofaer og kommoder, sier hun.

Lindum driftet frem til slutten av 2022 Den Magiske Fabrikken på Rygg utenfor Tønsberg. I dag eier Lindum 34 prosent av selskapet sammen med majoritetseier Greve Biogass AS. Lindum har vært med på å bygge opp et konsept og en modell der avfall blir til nye råvarer. Her puttes matavfall, husdyrgjødsel og organisk næringsavfall inn i anlegget, og ut kommer en oppgradert biogass som fylles på busser og renovasjonsbiler. Men ambisjonene var større enn som så: Biogjødselen blir brukt til å dyrke tomater i et veksthus vegg-i-vegg, og «grønn» CO₂ fra produksjonen føres direkte inn i veksthuset. Overskuddet av biogjødsel tilbakeføres til bonden som jordforbedring. Konseptet er et resultat av et stort samarbeidsnettverk mellom næringsliv, akademia og landbruk.

Gode resultater

– Hvilke resultater har dere av løsningene dere har innført?

– Biogassen som produseres ved Lindums anlegg i Drammen og ved Den Magiske Fabrikken erstatter flere millioner liter diesel årlig, forteller Hilsen, og fortsetter:

– Vi har bidratt inn i forskningen på plast (biter fra innsamlingsposer) i biogjødselen som produseres i biogassanlegget, og har funnet metoder for høy utsorteringsgrad. Det vil bidra til å gjøre gjødselen mer attraktiv for bonden å bruke som jordforbedring på jordene sine, sier hun.

Tror avfallsmengdene vil bli redusert

I Lindum hersker troen på at det i fremtiden vil bli større fokus på hva som skal lages av avfallsressursene, og hvordan vi kan behandle det for at det blir anvendbare og ikke minst etterspurte råvarer. De snakker om økt kunnskap, og at det ligger i menneskets natur å utvide grenser. Vi finner opp nye stoffer, lærer mer om eksisterende stoffer og skjerper kravene for grenseverdiene det er tillatt at vi omgir oss med. Dette ser Lindum spesielt relevant i forbindelse med forurensede masser og håndteringen av disse.

– Vi i Lindum jobber for at avfall slik vi kjenner det på sikt vil bli betraktelig redusert. Vi tror likevel at vi i all overskuelig fremtid vil måtte forholde oss til noe som vi må kalle avfall, og som av hensyn til menneske- og dyreliv ikke kan tilbakeføres til det store kretsløpet, sier Sigrid Hilsen.

De tror at gode insentiver, økt fart, forskning, utvikling og lovendringer er nødvendig for å komme dit at det meste blir ressurser. Et eksempel som gis er forurensede masser som i dag deponeres og som i fremtiden trolig vil endre sin identitet fra avfall til ressurs. Stein vaskes, jord dampes, sterke forurensninger kan renses.

– Men for at innsatsen skal være verdt det, må det være tillatt og lønnsomt å bruke disse råvarene i nye prosjekter, sier Hilsen.

Nye mål og nye investeringer

Lindum gir seg ikke med det de har oppnådd til nå. Selskapet investerer i forbedrede produksjonsanlegg for å øke leveransesikkerheten og kvaliteten på flisen selskapet produserer. På sikt skal dette bidra til å de kan levere mer flis til materialgjenvinningsformål.

– Vi har også fokus på biogjødselen fra biogassproduksjonen og tiltak som kan øke verdien på denne i fremtiden. Biogjødselen er et viktig bidrag i den sirkulære modellen, og derfor verdt å bruke tankekraft på for å optimalisere. Behovet for trygge deponier vil samfunnet vårt ha en god stund fremover, og Lindum jobber for å sikre arealer til dette så lokalt og nasjonalt behov for trygg oppbevaring av forurensede masser ivaretas så lenge behovet er der, sier hun

Alle aktører må samarbeide

Lindum er et aktivt medlem i NCCE, og sitter i styret i organisasjonen vår.

– Lindum har stor tro på at en fremtidig verdikjede for samfunnets ressurser er sirkulær fremfor lineær.  Dette innebærer at alle aktører i verdikjeden må samarbeide. Eksempelvis må emballasjedesign optimalisere for effektiv avfallshåndtering i siste ledd. Vi tror en bedriftsklynge kan være en utmerket arena for slikt samarbeid. Lindum deltar aktivt for slikt samarbeid på flere fagfelt, sier Sigrid Hilsen.

Lindum samarbeider med flere andre medlemmer i NCCE i innovative prosjekter. Food Circle-nettverket er ett av disse.

– Dette er et spennende prosjekt der NCCE har lagt til rette for både koordinering og støttemidler fra Innovasjon Norge gjennom bedriftsnettverksordningen. Det har gitt mange spennende resultater innen området ressursutnyttelse av avfalls- og restprodukter fra industri og matproduksjon, sier hun.

Hun legger til at også samarbeidknyttet til forståelse og endring av regelverk er noe Lindum oppfatter som viktig.

– Kan reststrømmer fra næring og industri eksempelvis utnyttes på en sikker måte i samfunnet? Lindum er aktiv i et spennende FoU-prosjekt der pyrolyse og CO₂-fangst av organiske fraksjoner undersøkes.  En viktig oppgave her er å sikre at biokull kan få en rolle som et gjødselprodukt i tråd med regelverket og behov i markedet, sier Sigrid Hilsen.

Følg Lindum her:

Nettside

LinkedIn

Facebook