Einar Bratteng kartlegger hva som må til for at avfall skal bli produkter uten store rettslige hindringer. Neste høst skal han levere en nærings-ph.d om hvordan avfallsregelverket samhandler med produktregelverket. Hans viktigste rådgivere er industrien. – Hvilke behov og mangler ser industrien? Kan vi ta bedre hensyn til det i utformingen av kriteriene, og lage bedre systemer for å få avfall til å bli råvarer? spør han.
Einar Bratteng er en av Norges fremste eksperter innenfor miljø-, avfalls-, produkt- og kjemikalierett, og han har lang erfaring med EUs sentrale regelverk på området. Han har blant annet publisert boken «Avfallsrett» på Universitetsforlaget, og skrevet Karnovs lovkommentar til forurensningsloven.
Bratteng er advokat og partner i Advokatfirmaet Berngaard, som er NCCE-medlem. Samtidig er han doktorgradskandidat ved Institutt for offentlig rett og jobber med en avhandling som har arbeidstittelen «Den sirkulære økonomiens dilemmaer – hvordan kan opphørskriteriene for avfall operasjonaliseres for å bidra til sirkulær økonomi? Nærings-ph.d-en blir til i samarbeid med elleve aktører fra avfalls- og gjenvinningsindustrien, og med støtte fra Norges Forskningsråd.
Praktisk rettet oppgave
– Jeg skriver med utgangspunkt i avfallsperspektivet. Hva skal til for at avfallet kan bli produkter igjen? Sentralt i dette står ressurshensynet og den rettslige mekanismen som ligger i det. På en måte må avfallet endre rettslig karakter. Poenget er hvordan avfallsregelverket snakker med produktregelverket. Jeg ser på hvordan ressurshensyn kan operasjonaliseres innenfor gjeldende rammebetingelser. Vi får en vekselvirkning mellom avfallsregelverket og produktregelverket, sier Bratteng.
Han er opptatt av at oppgaven skal være praktisk.
– Oppgaven må innrettes på en måte som gir høyest mulig sannsynlighet for at det skal bli en endring. Vi må se på det regelverket vi har, og prøve og endre innenfor de rammebetingelsene vi har. Er det noen måte å optimalisere dette på? sier han.
EU-regelverk
Forholdet mellom europeisk og norsk rett står sentralt i avhandlingen. Regelverkene som potensielt kan være til hinder for utnyttelse av avfall, bygger i stor grad på EU-regelverk. Bratteng ser på hvordan rettsreglene skal forstås og hva som er de formelle kravene. Deretter ser han på praktiseringen av disse reglene i forvaltningen og hva industrien trenger.
– Hvilke behov ser industrien? Og hvilke mangler ser de? Kan vi ta bedre hensyn til det i utformingen av kriteriene og lage bedre systemer for å få avfall til å bli råvarer?
Han har gjennomført en spørreundersøkelse hos industrien. De elleve som finansierer oppgaven ble spurt først, og deretter inviterte han inn en kontrollgruppe. Totalt er det 24 selskaper som er med i kartleggingen.
– Jeg prøver å sy sammen et system som lar seg gjennomføre og som er bedre enn i dag. Det som er interessant er at industrien oppfatter dette som viktigere enn det forvaltningen gjør. Industrien ser de største utfordringene. Systemet vi har i dag legger ikke opp til informasjonsutveksling mellom forvaltningen og sluttbrukerne, sier Bratteng.
Han har avdekket ulike behov og interesser hos industrien, og skal skissere et system som forener dette i størst mulig grad. Samarbeidet med de elleve aktørene som støtter oppgaven fra avfalls- og gjenvinningsindustrien er viktig. Han har hatt jevnlige samlinger med gruppen. Meningen er at arbeidet skal gi gjensidig utbytte.
– De har hatt veldig stor betydning. Jeg er veldig glad i å jobbe med problemstillinger som faktisk betyr noe for folk. Det er lett å sitte på et kontor som jurist og fordype seg i problemstillinger som ikke betyr noe for folk flest. Det er lett å bomme da. Det er viktig at resultatet skal bunne i innspill som industrien har, sier han.
Komplekst regelverk
– Hvilke rettslige utfordringer er de største for at avfall skal bli til et produkt?
– Det er først en del grunnleggende utfordringer som ikke er rettslige. Det er ikke et økonomisk insitament for å omdanne avfall til produkter. At det ikke er økonomisk hensiktsmessig er en større utfordring enn det rettslige, sier han.
Han sier at når det gjelder rettslige utfordringer, er de ulike når du beveger deg vekk fra det generelle nivået og inn på hver enkelt avfallsgruppe.
– For eksempel når det gjelder biologisk avfall er det et veldig komplekst regelverk. For andre avfallsgrupper er det uklart hvilken kvalitet som er god nok, og det skapes en veldig usikkerhet blant de som skal bli sluttbrukerne. De har ikke tillit til at dette er like bra som alternativet. Det er også veldig mye regelverk på standarder. For eksempel er det 35.000 ISO-standarder i omløp. Jo mer produktkrav det kommer, jo mindre lønnsomt blir det å omdanne avfallet til produkter, fordi kravene blir for høye. Det vil ta tid før vi ser effektene av regelverkene som kan avhjelpe på dette, som for eksempel Eco-design-regelverket, sier han.
Lite oppgått terreng
Oppgaven skal leveres neste høst. Og temaet er ikke tilfeldig,
– Jeg har vært involvert i avfallsrettslige spørsmål lenge, og har skrevet om hvordan avfall skal behandles. Det som ble litt stemoderlig behandlet, var hvordan du får avfallet ut av avfallsregelverket. Jeg hadde omtalt EU-regelverket om avfallshåndtering i boken, men ikke skrevet om hvordan avfallet deretter havner i produktsregelverket. Jeg skjønte da jeg skrev boken at dette var et terreng som er lite oppgått. Nå kan jeg utvide boken til å gjelde både avfalls- og gjenvinningsrett, sier Einar Bratteng.